En sofa på vei mot Hasle

Det er langt igjen. Det er rødt lys nederst i Jens Bjelkes gate, og de tre mennene setter seg i sofaen. En av dem sier:
– Vi skulle ikke heller ringe etter transport?
– Nei, faen. Når vi har kommet så langt, må vi ikke miste motet nå, sier den andre.
– Jeg tror sofaen er skjev, sier den tredje.
– Jaha. Og det sier du nå, svarer den første og sukker.
De tre gutta har funnet ut at de skal frakte en sofa gatelangs, ved hjelp av to skateboards. Dette sparer de penger på, og jeg forstår at den illrøde sofaen skal opp til Hasle. Det er langt igjen. Nå er ikke jeg særlig kjent på Hasle, men jeg vil tippe at de skal opp bakkene i Sars gate når det nå snart blir grønt. Det kommer til å bli en stri tørn. Deretter kjenner jeg ikke veien, men jeg vet at de skal forsere ulike veiarbeider, midlertidige gangfelt, omkjøringer og sperringer. Den røde treseteren påmontert skateboard i hver ende skal skrangle seg opp sentrale hovedstadsgater, og de skal ha full uttelling for påfunnet: Man tager hva man haver, i dette tilfellet to skateboards som knaker under vekten av det massive møbelet. Det er en grønnblå, fin ettermiddag, svetten siler, det blir grønn mann. De bukserer seg ganske riktig opp Sars gate, jeg fortsetter rett frem.

Et eller annet sted på Hasle – jeg vet ikke hvor, for jeg er ikke kjent der – sitter kanskje en kvinne og venter. Eller kanskje det er slik at hun ikke vet at denne sofaen er på vei. Kanskje tenker hun: Han sa at han skulle komme i kveld. Hva skal jeg ha på meg? Dette skjørtet? Nei. Hun legger det tilbake i skapet, det er for uanstendig, det er tross alt ikke noe han burde innbille seg, så tidlig. Hun går for langbukser, men ikke de svarte, heller de blå, de tilforlatelige. En langermet bluse, den fra i fjor. Nakne føtter eller sokker? Nakne føtter. Nei, sokker. Nei, det er for dumt, ikke på en slik kveld, det blir nakne føtter. Klokken er allerede 1910, han sa ved 19-tiden. Hun tror ikke han holder ord. Det ville være for godt til å være sant, de holder aldri ord. Men så faller hun i tanker om noe han sa, var det mot slutten av kvelden: Jeg kan se at du trenger noen som holder avtaler. Og hun hadde sett avmålt på ham og svart: Jaha, så det ser du? og ledd en tørr latter. Hun hadde angret litt på den latteren, den kunne kanskje virke avvisende eller ironisk. Klokken er 1920, hun er irritert, på hele situasjonen, det skulle ikke gå så langt, hun hadde jo bestemt seg for det. Det skulle ikke gå så langt som at hun nok en gang falt for fristelsen til å svare med ironi, men nå er det jo sikkert for sent, uansett, man sender ikke denne typen tekstmeldinger klokken 1920.

Det ringer ristende i mobilen, hun svarer:
– Hei!
– Hei! Du, jeg er litt forsinket, men jeg kommer i løpet av en times tid, vil jeg tro.
– Så fint!

En time senere, et eller annet sted på Hasle, står tre gutter prustende utenfor en oppgang.
– Ja, kamerat, nå er det opp til deg, tør du ringe på? spør den ene.
– Ja, hvorfor skulle jeg ikke tørre det? svarer den andre.
– Og du er sikker på at hun ikke har sofa fra før? spør den tredje.
– Helt sikker, svarer han, trykker på ringeklokka og vet at det er langt igjen.

Men nøyaktig hvor langt det er igjen vet jeg ikke, for jeg er ikke kjent på Hasle.

5 tanker om “En sofa på vei mot Hasle

  1. Enig med Bente over her. Har man lyst til å se film trenger man ikke kjøpe kinobilletter, sette på en DVD eller skru på TV.

    Man kan bare lese en av Jakobs historier.

  2. Der traff du meg igjen! En deilig liten historie.

    Veien til døra blir kanskje lengre med sofa på skateboard, men jeg er ganske sikker på at veien videre blir kortere, om en er kjent eller ikke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *