Jeg er glad i morgentimene. Morgentimene er helt mørke nå. Når jeg går gatelangs til jobb er det ikke antydning til grålysning. Det er den tiden igjen. I morges var luften kvass og uten løfter om mer sommer. Det hjelper ikke at Oslo befinner seg på femtiniende breddegrad, det gikk et gys gjennom byen ved 0445-tiden, langs Grønlandsleirets tidlig morgentomme fortau: Vi er mot nord. Innse det. Jeg står her, jeg venter, sier vinteren et sted langt ute, og sender sine første sonderinger gatelangs, den vet at den har makten til det.
Nede ved en av butikkene, på fortauet, gjennom hele sommeren, har en familie fra romfolket sovet hver morgen jeg gikk til arbeid. Tett sammenfiltret, med dyner og det de har av eiendeler. Selvsagt er det uverdig, selvsagt er det ikke slik vi kan ha det, det er heller ikke slik de kan ha det. Jeg har blitt vant til å se dem slik. Tidligere denne uken, på samme tidspunkt, hadde politiet varslet at det kan ikke fortsette på denne måten. Da jeg nærmet meg sovestedet kunne jeg se at en morgenpatrulje hadde tatt oppstilling på fortauet. De sovende ble vekket av en kort sirene, og frontlykter fra politibilen stod gulhvite opp mot de sovende. To betjenter hoppet ut av patruljevogna, vekket de av dem som fortsatt sov:
– You have to leave. You can’t sleep here.
Jeg så dem stå søvndrukne med dynene i armene da jeg passerte opptrinnet. Selvsagt rettet de seg etter ordensmakten, som selvsagt på sin side har andre ting å gjøre enn å vekke de rotløse. Jeg kikket meg over skuldrene, de pakket sammen, forsvant oppover langs elven. Jeg vet ikke hvor. Patruljen dro videre til andre, kanskje viktigere, oppdrag.
Noen dager før patruljen kom bestemte jeg meg for at jeg ville skildre morgentimen langs Grønlandsleiret. Jeg filmet virkeligheten slik den er for oss morgenvåkne når vi passerer hverandre. Vi er på hils, vi som vandrer gatelangs i blåtimen. Vi kan selvsagt ikke ha det slik. Nå gjenstår det bare å bestemme oss for hvordan vi innerst inne egentlig vil ha det. Jeg kjenner vinteren. Vinteren og jeg har hilst før, det er et bekjentskap jeg har et forhold til. Javisst faen, vinter, du ødela håndflatene mine, forfrøs dem nådeløst og flirende den gangen i 1987, jeg hadde ikke følelse i hendene på en måned. Javisst, det husker jeg, svarer vinteren, du stod skjødesløs henslengt uten votter i 38 speik, var det så lurt, Arvola? Jeg står her, jeg venter, jeg kommer igjen, farvel, hveser vinteren et sted langt ute:
Jeg kommer igjen, jeg finner deg alltid.
På gjensyn, vinter, svarer jeg, vi får se.
Det er rart hvordan vi blir vant til ting. Hvordan det vi ikke ønsker å se i bybildet blir vanlig. Mange lukker nok øynene. Går forbi med raske steg. Hvis man ikke ser det, så er det vel ikke?
Takk for at du ikke lukker øynene. Takk for at du deler.
Flott sammenligning der. Vilje mot realitet.
Realiteten vinner alltid…
Går forbi. En stund siden raske besøk på nærmeste butikk eller matpakketer eller klingende mynt. Vonde hendelser avgjorde det valget. Vond samvittighet? Ikke nå egentlig.
Jeg liker også morgener. De grytidlige.
Takk for at du deler. Takk for at du ikke lukkker øynene. Og takket være deg glemmer jeg ikke den norske vinteren, selv om jeg oppholder meg langt sør. Langt sør hvor kulda er fraværende, men ikke fattigdommen.
*sonderinger gatelangs… 🙂 Nydelig Arvola.
Du skriver virkelig bra. Jeg har ikke lest mye av deg, men det jeg har lest har en merkelig ro over seg. En harmoni som lar meg som leser flyte naturlig med i teksten. Overgangene er naturlig myke og tar meg med inn i stemningene.
Virkelig nydelig.
Jeg må komme tilbake for å se på videoen en annen gang. Harmonien i teksten vil jeg beholde en stund for jeg kjente at jeg fikk senket skuldrene. Der vil jeg ha dem. Filmen din vil helt sikkert gjøre meg opprørt, så den ser jeg ved neste visitt.
Ha en fin kveld.
Gode lesere: Måtte dere leve lenge i landet, eller hvor dere nå enn er.