Notat om grådighet

Fuktig. Det er en besnærende vakker høstdag. Fargene flyter over i lukter av grått, sanselig, klargjørende. Det er umulig å holde seg inne, det er i rennesteinen det skjer, der rester av en sommer forsvinner i sluket. Jeg vandrer mot Tøyenparken.

Førtién år gamle Tommy fra Lambertseter tok seg fri fra jobben i går, forteller en avis i dag. Tommy satte seg på gulvflisene på Byporten kjøpesenter i Oslo for å vente, for Tommy skulle ha seg ny mobiltelefon, skriver de i avisen. Han hadde ventet lenge nå, Tommy, skriver de i avisen, og han ville bli nummer én i køen av dem som skulle sikre seg en iPhone 5, for den kom i salg ved midnatt. Det ble vondt for Tommy å sitte rett på gulvet, derfor hentet snille sjeler på Byporten kjøpesenter en sakkosekk til ham, slik at han kunne vente mer behagelig, skriver de i avisen. Og da klokken passerte midnatt var telefonen hans.

Det finnes en verden der ute som lurer på hva vi nordmenn holder på med. Det kan vi fortelle verden der ute: Vi bruker pengene våre på oss selv, og vi gjør det fordi vi fortjener det. Tommy hadde selv opptjent denne fridagen, og det er han selv som bestemmer hvordan han skal tilbringe den. Han valgte å bruke den på å sitte på gulvet på et kjøpesenter i påvente av en dyr telefon. Tommy fra Lambertseter er nå en av de første i landet som har en iPhone 5, og han valgte selv å stille opp i avisen for å fortelle om det. Tommy er førtién år, og han bestemmer selv hva han skal bruke fridagene sine til.

Grådighet, samtidig: Under trekronene i Tøyenparken finner en munn en annen. Det er ikke så farlig at de blir sett i skumringen, jeg stirrer, de vet det. Hun presser ham opp mot trestammen, munnen hans forsvinner mot hennes, de har valgt å bruke denne kvelden grådig.

Det finnes ord som få kan bruke mer, ord som er utgått av vokabularet, pussigheter fra en annen tid: Enkelte slike ord brukes bare av NHO i tiden rett før lønnsforhandlinger, «moderasjon» og «magemål» er to av dem. Arbeidsgiverne har patent på ordet «moderasjon», ordet har for de fleste blitt negativt ladet, «å vise moderasjon» har blitt synonymt med «gjerrighet». Et annet gammelt hedersord, «anstendighet», er redusert til et støvete begrep fra fortiden, et ord få vet hvordan vi skal bruke, det er et tiloversblevent ord som gikk tapt.

I Norge fortjener vi det beste: Vanlige borgere av landet gifter seg på herregårder og leier hestekortesje til ball, det var det bare adelen som gjorde før, men nå er vi alle adelige, klasseskillene er borte, skillet mellom raushet og vulgaritet er usynlig, og vi lever ikke bare klasseløst, men også skamløst, og vi flagger for våre barn at det er slik det skal være. Omsider kvittet vi oss med skammen, og da vi gjorde det,  ble vi grenseløse. Men det er ikke nok å bruke penger, vi må fortelle om det: Vi blogger gjerne om det, vi bruker ytringsfriheten til å lage oss stylede utstillingsvinduer av vellykkethet, det er som om kjærligheten har mistet sin dyrebare egenverdi. Kjærligheten er ikke verdt nok i seg selv, den må være påkostet, og vi må – vi bare må – fortelle om hvor påkostet den er. Eller vi stiller opp i avisen og forteller at vi har brukt en dyrebar fridag med de mest spektakulære høstfarger til å vente på en telefon.

Trekronene i Tøyenparken er tunge av regn. Jeg passerer dem med få meters klaring, han har lagt sin venstre håndflate inn mellom bena hennes, under buksestoffet, hun skyter hoftene fram. Det grenser til kveld, mørket er grådig, og grådigheten smitter.

Kritikerne av lykkejakten, de få røstene, blir tatt for å være gledesdrepere: «Du som er så snusfornuftig, du kan kanskje fortelle oss: Er du gjerrig? Er du misunnelig? Hva er det med deg som ikke tåler å se andres lykke? Vi har jobbet hardt for dette. Vi har fortjent det.» Ord og begreper svever vektløst, rotløst: «Nøysomhet» har fått betydningen «smålighet», og Språkrådet har ingenting det skal ha sagt. Og jeg? Jeg er ikke bedre eller verre selv. Som gammel fagforeningsmann er jeg skolert til å forlange stadig mer, jeg kaller det «min rettmessige del av kaken».

Tiggerne irriterer oss, og det med rette: Har dere møtt han som vandrer foran Byporten kjøpesenter morgen og kveld? Både Tommy fra Lambertseter og vi andre har sett ham når vi er på vei inn til kjøpefest: Han har ikke vasket seg på dagesvis, buksa sitter skjevt, og han spør om «småpenger». Hva slags småpenger? Vi har ikke småpenger. Hvilken norsk statsborger går rundt med småpenger på seg for tiden? Tiggerne følger ikke med, de har ikke tilpasset seg et liv i 2012, det virker som om de fortsatt lever på åttitallet. Ja, vi har mer i lommeboka nå enn før, men du kan ikke forlange småpenger, og du må ha et kontonummer. Selv Nav forlanger at du har et kontonummer. Barnefamilier går til Frelsesarmeens slumstasjon i ly av mørket, de skammer seg i sin fattigdom, mens vi nordmenn flest er skamløse i vår rikdom og kaller oss rause.

I dag, på denne fredagen, er Tommy fra Lambertseter enestående. Han har noe vi andre ikke har: en iPhone 5. Tommy skiller seg fra mengden. Vi unner ham det, for Tommy gjør det vi alle drømmer om: Å eie noe som gjør oss unike, han har fulgt drømmen. Det kommer selvsagt en dag da de fleste har en iPhone 5. Da er ikke Tommy enestående lengre. Da er Tommy bare en av oss. Da er han bare en hvilken som helst Tommy fra Lambertseter, men da er det garantert ikke lenge til iPhone 6 kommer i salg. Og da er det på tide å ta ut en ny fridag, sette seg på gulvet på Byporten kjøpesenter, og vente på lykken. Lykken har i dag, denne fredagen, en veilende utsalgspris på 5190 kroner og oppover, og det burde være absolutt overkommelig for de fleste.

Det blinker fuktig i gullringene de bærer på høyre hånds ringfinger idet jeg passerer dem, han trekker hånden raskt opp av buksene hennes, de later som om de ikke ser meg, jeg later som om jeg ikke har sett dem, ned langs Sars gate renner strie strømmer av høst. Og de har en valgfrihet, de to: De kan velge hverandre, eller de kan bytte inn gullringene de bærer i kontanter. Gullprisen er nemlig rekordhøy i år, og symbolverdien av troskap kan veksles inn i minst tusen kroner. Det kan man gjøre på et hvilket som helst gatehjørne. Hvem som helst kan gjøre det.

11 tanker om “Notat om grådighet

  1. Samtidig kreves det mot av foreldre idag å ikke la seg rive med når poden proklamerer at Lars i klassen, ja alle sammen har Iphone av en eller annen sort, nettbrett har de jo alle sammen. Da kreves det styrke å være den kiipe foreldren, den ene i hele verden ifølge poden, som sier; Å så dumt at han har det stakkar..men DU har ikke det. Heldige du. Mens man humrer bak avisen (eller PCèn) og poden river seg i håret over håpløse foreldre og drømmer om andre tider. Jeg tror det finnes endel sånne kiipe foreldre. Heldigvis. God helg!:)

  2. Jeg er overbevist om at så godt besøkt som dette innlegget er nå, sitter det garantert noen som synes at disse betraktningene er helt på trynet og at vi fortjener å få lov til å bruke penger på vulgariteter. Gi gjerne lyd fra dere.

    • En svært bra tekst! Og noe ubehagelig, fordi de fleste vil nok kunne kjenne seg igjen i deler av den. Det er kanskje grunnen til at de kommentarene du etterlyser ikke kom.

  3. Du sier klart fra og det liker jeg. Grådigheten er satt i system. Og innpodes fra første levedag. Men, den er også menneskelig. Bare fattigdom fremmer moderasjon.

    • Det er meget mulig grådigheten er menneskelig, og innpodes fra første dag, men da har vel vi som foreldre et visst ansvar for å innpode det motsatte? Moderasjon, forsiktighet, empati og raushet. Må det nødvendigvis fattigdom til for å fremme moderasjon? Hvordan definerer du i så fall fattigdom?

      Det er mulig å leve et moderert liv uten store forlystelser til tross for en alminnelig norsk inntekt, og et liv over fattigdomsgrensen. Det handler om å lære å begrense seg, om å tenke seg om et par ekstra ganger før man svir av tusenlapper på en telefon, et fjernsyn eller en bil.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *