Halvveis til nitti

Jeg er ganske alminnelig.
Det lukter fårikål fra komfyren, samt kokte poteter direkte fra en svensk bondes åker. Potetvannet dufter svakt metallisk. Kroken spiller «Bright eyes» på radioen, mine egne øyne blir slørete et øyeblikk før jeg samler meg. Jeg er ganske alminnelig.

Jeg har av ren nysgjerrighet tatt den nødvendige testen på hvor lenge jeg har igjen. Det er statistikk for slikt: Statistisk Sentralbyrå har laget en kalkulator på nettsidene sine på forventet levealder. Jeg taster inn nåværende alder, i mitt tilfelle 45, samt bostedsfylke. For tiden er det Oslo. Jeg skal i følge Statistisk Sentralbyrå dø her i byen når jeg er 79 år og sju måneder. Hvilket betyr at en eller annen skal senke meg i graven i mai 2047. I følge andre statistikere, klimaforskerne, kan det være nødvendig å hyre seg godt på den dagen: Hvis dette fortsetter, vil forsommeren 2047 være usedvanlig regnvåt og blåsete. Det kommer til å være et helvetes vær, jeg bare sier det. Jeg kan ikke si noe om transportetappen, jeg har ikke valgt meg ut gravsted, jeg vet ikke engang om man får velge slikt i 2047, det er et stykke dit.

Statistikken er selvsagt villedende. Endrer jeg kolonne til «hjemstedsfylke Finnmark», er sannheten en langt annen: Bor jeg i Finnmark, skal jeg vandre året før i februar. Det er en langt annen sak. Man kan gjøre mye på et år og tre måneder i Oslo: Bake skrekkelig mye surdeigsbrød, pule noe inni helvete høylydt, spille Leonard Cohen så det ramler bassdypt og melankolsk i veggene i et helt år og tre måneder til, på overtid bare fordi man bor i Oslo, og gi faen i naboklagene både over pulingen og Cohen og unnskylde seg med at man snart skal dø om et drøyt år, da får dere fred. Bra at jeg flyttet fra Finnmark: Jeg vant over døden med over et år.

På den andre siden: Å få et kontant og stillferdig hjerteinfarkt inntil et bål ved kveldstid langs Hauksjøens arktisblå solnedgang, med to ørret ved siden av seg – og et isbor som må gå i arv. Ungdommen nå til dags vet å sette pris på isbor. Der kunne man sitte og trekke sitt siste sukk mens nordausten feier over isflaten og puster grovkornet snø mot den lille odden der vi en gang hadde fortøyd en kano. Noen sier jeg elsker deg, det er det siste man hører, jeg har hørt at hørselen er det som forsvinner sist på dødsveien, ikke vet jeg hvordan man har funnet ut det, men noe sier meg at det er riktig. Å kunne dø slik, det er livet, det.

Det er noe symmetrisk over å være halvveis til nitti: Det er som en matematisk graf, der 45 representerer stigningen, nitti grader er zenith der det bærer lukt til himmels. Og man vil jo leve. Men det hjelper ikke uansett hva jeg gjør: Jeg har virtuelt tastet inn at jeg bor i Nord-Trøndelag, på det erotiske Sørlandet, på flate Jærkysten, i dalstrøkene innafor, jeg har ønsket meg et langt liv med utsikt til Lofotveggen og med lukt av kuskit og fjøs på Hedmarken eller i vågene ved Ålesund (der får jeg forresten noen måneder ekstra, men hva har jeg å bestille på Mørekysten i en alder av åtti? Investere i en ferskfisktråler og sette slekta i gjeld slik at isboret må selges på tvangsauksjon?), og jeg har forsøkt å leve alderdommen hypotetisk i Øverbygd i Troms, noe jeg kunne blitt vant til med litt godvilje. Men uansett hva jeg taster inn på internettet, så er jeg ikke halvveis til nitti, i dag, i en alder av 45. Ingenlunde, uansett hvor jeg befinner meg.
Jeg er faktisk godt over halvdau, uansett hvor jeg bor, i følge Statistisk Sentralbyrå, og det bryr meg ikke nevneverdig.
Det kommer en dag i morgen, også.
Forhåpentligvis.
Hvis ikke, så er statistikken feil, uansett hvor man befinner seg.
Klager på dauden kan rettes til Statistisk Sentralbyrå.

En venn av meg og jeg snakket en gang om det: Vi har tidvis omgitt oss med mennesker som rent ut sagt venter på døden, mennesker med en morbid – grensende til komisk – glede av å påpeke at alt har en ende. Flere livstrøtte menn i slutten av trettiåra, de sukker og sier:
– Ja, nå er det bare et spørsmål om tid. Nå er det snart ute med meg.
Eller kvinner som byr til storslagne samtaler:
– Det var slik livet ble. Jeg valgte det selv. Her jeg er nå, skal jeg være. Det er som det er, og det ble som det ble.
Var jeg kanskje slik selv en gang? Har jeg ikke noen å takke for at jeg ikke forble slik?
Jeg slår ut potetvannet, det lukter svakt metallisk fra bondens åker.
Det er en myte at fårikål, og livet, er bedre i morgen.
Fårikål og livet er i dag.
Jeg er strengt tatt ganske alminnelig.

12 tanker om “Halvveis til nitti

  1. Det er egentlig ganske fint å være helt alminnelig. Det finnes ikke så mange av dem lenger. Alle er blitt spesielle. De alminnelige ser man ikke så mye til. Hvor er de blitt av? Gratulerer med dagen!

  2. Det er dessuten moderne. Å si at man er en alminnelig person. Jeg kjenner ingen som er så almnnelige. Ikke egentlig. De fleste er litt pussige.
    Gratulerer med dagen! Alminnelig eller litt pussig.

  3. Jeg lo godt for meg selv. Du er jammen ikke mye alminnelig, du er like sær som alle andre ;o) Som lidelsesfelle (jeg trodde jeg var halvveis til 94… etter innlegget ditt er jeg derimot ikke helt sikker lenger) så vil jeg si, at jeg langt foretrekker det kontante og stillferdige hjerteinfarktet fremfor å vandre med brask og bram på et statistisk utregnet endestopp og med planlagte tre-stemte arier i kirka. Nevnte hjerteinfarkt ønskes ved et halvveis nedbrent bål langs Okavango Delta. Verken mer eller mindre. Skal vi hjelpe Statistisk Sentralbyrå du å jei? Det høres ut som de har en vrangstemt kalkulator. Ventetiden ville ihvertfall blitt mye mer interessant :o) Happy Days left!

    • For Herrens mange år siden hørte jeg en fantastisk radiodokumentar fra et krematorium. Krematøren hørtes ut som Trond Viggos vaktmester-figur, og dialogen som utspant seg mellom fyrbøteren og reporteren var omtrent slik:
      – Det blir vel en rutine, dette? spør reporteren.
      I bakgrunnen suser ovnen på 7-800 grader.
      – Joda, det skarru tru. Men så kommer det smellet, vettu.
      – Smell? spør reporteren.
      – Tretti sekunder igjen nå, så smeller’e.
      Pang.
      – Hva var det? spør reporteren.
      – Pacemaker’n. Slår aldri feil, vettu. Jeg skvetter like mye hver gang, serru.
      Happy days left, Marianne!

  4. Det er noe forfriskende med at du, på dagen du fyller 45, uttrykker at du er ganske alminnelig. I en tid der det handler om å stikke seg fram, være annerledes, skille seg ut, bli lagt merke til – så blir du lagt merke til nettopp fordi du er en alminnelig halvveis-til-90-åring.

    Det kommer en dag i morgen, og dager etter det, og uker, måneder, år. Når hjerteinfarktet inntreffer, så rått og brutalt som det måtte høres ut, så håper jeg du har den beste av de beste ved din side, og at hun også vet at hørselen er den sansen vi beholder til det helt siste.

    Gratulerer med dagen, Jakob! Saboter statistikken – lev til du blir 100!

  5. 2 dager over og slett ikke overrasket over statistiske undersøkelser
    På et gitt tidspunkt, gjerne ved 45, undersøker man fremtiden via statistikk. Og finner ut at slikt tror ssb at det skal være. 🙂
    Flott å fylle år. Uansett. Da vet man at man fremdeles lever.
    Til lykke med dagen som var og til lykke med dagene som kommer.
    Husk å leve eller er det en unødig påminnelse.
    Forsinket fødselsdagshilsen med ønske om en nok en leveverdig dag 🙂

  6. Gratulerer med dagen, sånn litt på etterskudd. Kanskje du kan legge til noen ekstra år hvis du danser tango til Leonard Cohen. Har du forresten hørt hvorfor de pietistiske på Sørlandet er imot stående samleie? Det kan føre til dans.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *