På vei til jobb, det er ingen lang vei å gå:
Da jeg låste meg ut portrommet i morges, ble jeg et øyeblikk stående og stirre opp på en voldsom stjernehimmel. Klokken rett over halv fem på morgenen var det tydelig at det hadde vært en klar natt, jeg mener å huske at jeg sovnet til regnvær, og at det blåste sterkt. Det er lett å se Nordstjernen, den har vært referansepunktet for sjøfarende i århundrer, nå er det ikke nødvendig å peile med sekstant for å sette kurs, et team av tjuefire amerikanske militærsatellitter kryss-sender matematiske koder ned til jorden. Kodene som sendes ned er svært enkle: Det er rett og slett klokkeslettet i 26 560 kilometers høyde. Når signalet treffer bakken, tar gps-mottakeren tiden det tok å sende klokkeslettet ned.
Og da vet vi hvor vi er.
At det blåser en vind har ingenting å si: Amerikanerne vet alltid hvor vi er, selv om vi ikke vet det selv.

Kvinnene fra romfolket som pleide å sove ved optikerbutikken på Grønland er borte. Feiebilen sneier innom fortauskanten der de før hadde brettet ut dyner og pledd, det er ikke spor av dem, det er ikke godt å si hvor de ble av. I krysset ved Brugata står en politipatrulje med halvtente lanterner. Den afrikanske kvinnen som passerer meg har sett den, hveser diskret gjennom munnvikene «Want some, honey?» i håp om at vi kanskje likevel kan møtes i skyggen av ordensmakten. Det er nattskiftet som krysser morgenskiftet.

Ved Jernbanetorget står en forkommen vestlending og lurer på hvor han skal gå. Han bærer på en pappkoffert av det slaget som alle hadde på sekstitallet, og jeg peker ut retningen opp Kirkeristen, han skal til Bondeheimen, sier han, og jeg ser at han er engstelig, han befinner seg i hovedstaden og klokken er ukristelig. Han fikler med adresselappen på kofferten mens jeg forklarer veien, og jeg undrer meg på hva det står på den adresselappen, om det er en forgangen adresse eller hans nye. Vi skilles med et nikk. Han kunne selvsagt ha investert i en gps, men på den andre siden: Dersom amerikanske interesser er truet, noe som skjer stadig vekk, kan den til enhver tid sittende president beordre kryptering på de tjuefire satellittene over oss, slik at bare amerikanske tropper kan finne veien.
Da vet ikke vi andre hvor vi er.
Med mindre vi har sekstant og finner Nordstjernen.

Verden er spredt for alle vinder. På bloggen sin, som forøvrig bærer det poetiske navnet Alla dessa dagar og er verdt å følge, skriver Sveriges utenriksminister Carl Bildt den 28. august, under et besøk i Norge: «Jag mellanlandade på Flesland-flygplatsen i Bergen, och noterade att man ropade ut inrikesflyget därifrån till Stavanger på svenska. Ingen föreföll att uppleva det som särskilt märkvärdigt.» Nei, kanskje ikke, Carl.
Men svensker, afrikanere, romfolket, vestlendinger eller meg: Vi er spredt for alle vinder.
Det er bare amerikanerne som vet hvor vi er.
Vi skulle gjerne visst det selv.
Men det er en lang vei å gå.