Jeg går forbi den amerikanske ambassaden. En fyr i solbriller gransker meg fra den andre siden av det høye gjerdet: Han er interessert i meg. Jeg vet at han ser meg, merker seg alt jeg gjør, han har ordre om å rapportere den aller minste tilsynelatende ubetydelighet: Et litt for langt blikk, den som går påfallende langsomt forbi, kanskje en tilsynelatende pensjonist i en tilsynelatende rullator med en tilsynelatende hofteplage. Kanskje tilsynelatende ungdommer med tilsynelatende norsk bakgrunn som tilsynelatende snakker tilsynelatende hverdagsprat.

Og plutselig blir jeg oppmerksom på mitt eget ganglag. Fra å tusle ganske avslappet i høstettermiddagen går jeg plutselig i nervøs passgang. Med merkelig kneføring. Sikkerhetsvakten følger meg med stor forundring, mulig det bare er innbilning: Snakker han plutselig i en radiosender som han har på albuen, slik jeg har sett på film, eller bare klør han seg på albuen med skjeggstubbene? Jeg vet ikke. Man kan aldri vite med amerikanerne.

Den amerikanske sikkerhetsvakten er på norsk territorium. Tilsynelatende.
Jeg innbiller meg at det må være ensomt å være amerikansk. Fiender overalt.
Som sagt, det kan være bare en innbilning.
Men de kommer, amerikanerne. Hvis det blir krig.
De har lovet det.