Tirsdag ettermiddag ligger alle landets nettbanker nede, kontofonene legger bare på, og appene slukker. Vi sier:
– Hadde det bare vært den gangen, da det var betjente banker og bankfunksjonærene satt der etter lunsj. Da.
Men det er ikke sånn eller slik. Nå er vi der vi er. Vi er der vi trodde at det skulle bli, vi er der vi var da vi tegnet fremtidstegninger i formingstimen, den gangen da lærer S sa «tegn fremtiden, barn, vær forsiktige med fargestiftene, de skal klasse 3b ha i neste time, så vær så snill, barn, vær nå stille, og sett deg ned, Hugo» og vi tegnet fremtidsbanker og fremtidsbiler og fremtidsfly. Nå er vi der. I fremtiden.
I skrivende stund har jeg ikke tilgang til mine egne penger. De ligger innestengt på datamaskiner, kanskje i fremmede land, hva vet jeg, det eneste jeg vet er at banken ikke gir meg adgang til dem. Jeg vet hva jeg har gjort for å gjøre meg fortjent til de pengene, men de er ikke mine nå, de er innelåst i fremtiden.
Hvis det bare fantes en bankfunksjonær som kom tilbake fra lunsj med brunost mellom tennene, som kunne si at, smatt, selvsagt, her har du ti kroner, men slik er det ikke nå. Vi tegnet fremtiden i 3a, og jeg kan bare tenke meg med gru hva 3b tegnet når de fikk fargekrittene i timen etterpå. Det får vi kanskje vite i morgen. Kjære 3b, ikke si at dere tegnet at folk i fremtiden skulle…
Jeg synes fremtiden er skummel. Den kommer aldri. Eller kommer alltid. Uansett hvor gammel man blir kan man snakke om hva som skjer i fremtiden. Selv etter at man dør kommer den, nesten alltid. Eller aldri. Og selv fremtiden har en tid lenger fremme. Det er litt skummelt…
Man registrerer en viss uenighet på jorden om hvorvidt fremtiden kan endres eller ikke. At fortiden ikke kan endres er det noenlunde bred enighet om, men det er store diskusjoner om hva vi skal med fremtiden: Om den bare kommer, forhåndsprogrammert og skjebnebestemt, slik at vi apatisk kan sitte og ta imot det som måtte komme, eller om det er mulig å bestemme selv, virkelig ta kontroll over den. Folk sier:
– Hun kommer aldri til å endre seg. Hun er slik.
Eller:
– Det gikk ille med ham, det var jo det vi sa at det kom til å gjøre.
Eller:
– Jeg kan ikke gjøre noe. Jeg tror ikke det er mulig,
Disse menneskene er tidstyver. De stjeler sin egen og andres tid, og skusler den vekk på ingenting. Til sist har de brukt opp all tiden på sin egen misnøye og må låne av andres. Jeg forsøker å avslå slike låneforespørsler, men lett er det ikke.
Jeg minnes også helst fremtiden. Den er der hele tiden, presser på for å bli nåtid. Og den får det alltid som den vil. Sekund for sekund.
Flott Jakob.
Nåtiden blir en slags ventetid på fremtiden hvis man ikke passer seg, har jeg selv kjent. Nået blir et forværelse, et venterom, der det ligger ukeblader fra fortiden, med krøllete ark som mange har bladd i mens de ventet på time hos fremtiden, sparsomt møblert, kanskje et kunstverk på veggen, en klokke som hakker timene opp i sekunder, og der det alltid er noen som hoster diskret.
Vi kan ikke leve et liv der vi venter på å leve. Vi er her og nå; det må vi erkjenne. Hvis vi vil flykte, fly bort eller drømme, så får vi gjøre det i fantasien. Framtida kommer uansett; det vet selv naturviterne.
I den grad man kan ta kontroll over fremtiden, så handler det om å ta kontroll over nåtiden. Å handle nå. Å leve nå. Å ikke utsette noe til «en gang i fremtiden», men få det unnagjort i nåtiden. Hvis vi tar kontroll i nåtiden, så vil jo også fortiden, på sikt, bli slik vi ønsket og bestemte oss for da fortiden var nåtiden.
Jeg kan ikke huske at vi tegnet fremtiden, men vi skrev den. Stil het det den gang. på ungdomsskolen. Allerede da var fremtidsdrømmen blitt grå og mørk. Horemamma var det en som skrev meg som.
Mange dype og kanskje litt dystre tanker her? Liker fremtidstanker. Om det som kan hende, det positive. Selv om fremtiden trolig ligger bak meg på ett vis. – En stor tro på ‘undere’ av den mer konkrete typen hadde faren min en urokkelig tro på. Det har nok gitt et preg. Vyer om at helikoptere ville fungere som taxi i overskuelig tid. For et barn den gangen en positiv og besnærende tanke. ‘Fremtiden’ var spekket med muligheter. Han var begeistret både for her-og-nå og det som kunne skje. – En datamaskin – ikke pc – et mysterium den gangen tok et helt kontor. Fantastisk spennende, han dro på kurs til Paris for å finne ut av hvordan den fungerte ‘from bottom to top’, uten egentlig å måtte vite det. Den kalkulatoren jeg kjøpte veldig mange år senere hadde nok minst like stort potensiale.Men ideen om at alt er mulig, jorden går ikke under… bra.
Innrømmer at det er til vanvittig irritasjon når nettet ligger nede, ingen papirer eller journaler kan hentes ut – takk og lov for at administrasjonen ikke fikk kjempet igjennom ip-telefoni.Telenor kan faktisk brukes når alt annet ligger nede. Altså kan det arbeides. Og jada, pengene mine er låst for en kort stund. Men borte blir de ikke. At det ikke lenger er mulig å stikke innom banken og få ut en tier eller flere, elendig kundebehandling. Sånn sparker Nordea flere tusen medarbeidere ‘ til det beste for kundene’. Sånn er fremtiden på noen områder, effektivitet. Men jeg har fortsatt Rimi som cash-mulighet. Og fortsatt tro på spennende og positiv utvikling. På mange områder. Vi eier jo fremtiden!