Smaken av salt

Jeg vet ikke mye om ham. Han fortalte ikke særlig mye. Han var fåmælt, men jeg husker at han sa at han seilte på en Reksten-båt en gang, lenge siden nå. De hentet trelast i Arkhangelsk, ble omdirigert fra hovedkontoret i Bergen, var egentlig på vei fra Liverpool til Aberdeen med skrapjern. Antakelig var det Hilmar Reksten selv som stod med teleksen i hånden, hadde blitt forespurt om de kunne ta et gjenglemt tømmerlass med over til Halifax. Reksten visste alt om skipene sine, hvor de befant seg til enhver tid, hva de hadde av last og ballast, hvilke skip som lå for los, hvem som lå i rom sjø. Han var ingen lett mann å komme innpå, Reksten, de sa det. Men han visste alt om skipene sine.

Reksten må ha tatt en rask avgjørelse, antakelig rådført seg med skipperen, som sa at værvarselet var godt for Nordsjøen og nordover Norskehavet, men Barentshavet visste han ingenting om, det lå alltid lunefullt og uforutsigbart i november. Det er ikke mulig å se stort i Barentshavet i november, det var det ikke den gangen, og det er det ikke nå.
– Men vi fikk beskjed om å dra til Arkhangelsk, sa han.

Så sa han ikke mer, men jeg kunne se for meg tømmerstokkene som lå stablet i nedisete, forvitrede betongsøyler klar til lasting. Det flasser alltid av russisk murpuss.

Reksten hadde diktert et telegram om at skrapjernet ville ankomme Aberdeen fem dager forsinket, og ved havn i Aberdeen hadde de intet å bemerke til det; jernet skulle ikke smeltes om før to uker senere, og på den andre siden: Ingen sa Hilmar Reksten imot. Så seilte de der, på direkte orde, med sekshundreogfemti tonn skrapjern i transit og fem hundre kubikk tømmer i rest. Men det kom en storm. De måtte gå innaskjærs over Lawrence-bukta, sa han. Dønningene veltet inn østfra langs bukta og satte skipet i voldsomme kast akterfra. Sjø fra akter er den aller verste, den kan sette alt i spill, og er alle sjømenns frykt. Bare noen få sjømil fra Halifax forskjøv tømmeret seg så mye at skipet fikk slagside mot styrbord og knapt lot seg styre.

– Vi tok inn vann, sa han.
Og han sa ikke mer.

Styrmannen greide med nød og neppe å peile seg inn mot femknopsmerket ved innseilingen, det fosset inn vann fra styrbord. Det ble kastet ut trosser fra en ventende taubåt på ordre fra havnevakten som så henne ligge lavere og lavere i sjøen. Hun var i ferd med å miste oppdriften helt, men kom i le og ble tauet over mot ankerplass i aller siste liten. Tømmeret var nediset, vasstrukkent og saltstenkt, skrapjernet var på tre døgn blitt gjennomrustet og sprøtt.

Jeg turde aldri spørre om han var redd.
Jeg hadde ikke ordene, han hadde ikke evnen, og motsatt. Men sant er det at Reksten selv ikke fikk vite om det; han ville bare ha bedt dem om å ta seg sammen og oppføre seg som menn, ikke som mus. De turde aldri fortelle Reksten om seilasen, han ville bare ha fnyst, strøket håret bakover og sagt at å takke ja til hyre er å ta sjanser. Jeg kan forstå Reksten, og jeg kan forstå mannskapet.

Femti år senere står jeg ved Jærstrendene, smaker på havet og vet at der ute i Nordsjøen seilte de. Havet ved Jæren smaker mer salt enn lengre nordover, jeg har smakt begge deler. Og historien har to sider, like mye verdt, begge deler: Det er en historie om å ta på seg for mye, den gamle fortellingen om å late som om man er mer til kar enn man egentlig er, og ikke minst om grådighet: Når er det nok å ha hva man har? Men samtidig dette ønsket om både å være handelsreisende i ferskskåret tømmer, og gammel skrapjern, og holde fasaden. Det er så viktig å holde fasaden. Det har de gitt oss i arv.

2 tanker om “Smaken av salt

  1. Blir alltid lot kaos på roteloftet når ein skal få orden på gamle stormenn. Dei skapet mykje, styrte mykje, men utleverte ofte lite av seg sjølv. Og så kan me døma eller fordømma. Eller stå ved havet i vest , la tankane fylgja bylgjeslaget, turka vekk salt frå kinn og augebryn, etter at det har fått kitla der ei stund.

  2. Det er vel ikke til å komme unna at de skulle tjene penger den gangen også. Både Reksten og Styrmannen.

    En må satse for å tjene. Jeg vet en vanligvis sier «satse for å vinne», men jeg tror ikke på det der å vinne.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *