Bakenfor raseriet i rom sjø

To dager senere var de på overfart til Aberdeen. Det vasstrukne tømmeret var losset, nye ballastberegninger hadde blitt gjort før trossene ble løsnet, og de hadde en avtale om å holde kjeft til rederikontoret:
– Han bli so gussjammerle galen, sa gnisten, som opp gjennom årene hadde mottatt utallige telekser og telegrammer over skurrete linjer gjennom maksvær og storm, over Stillehavet og gjennom trange skjær langs Biscaya-bukten:
– Ein sko tru at det va han som va skipper på skuto. Han fyra seg opp for da minsta.
Han røykte Lucky Strike i ett kjør, kakket asken i asjetten på slingreduken:
– Ein gong va han so sint at han trua med å flyga ner og kome ut med losbåten i Rotterdam. Veit dokke, han spurde og grov om kor me hadde vert i tre døger, og pepra båten ned med den eine teleksen itte den anre.
Skipet krenget babord mot en doven stiv kuling, rettet seg opp etter sjødrefsene, gnisten lynte:
– Eg blei so forbanna at eg slo av teleksen. Det e me so e ute på havet so veit kor da blæs, fastslo gnisten, blåste i Lucky Strike’en, stumpet den og trampet opp leideren bak broen:
– Best å ikkje sei nåke. Han bli so gussjammerle galen, sa gnisten og forsvant.
Chiefen på frivakt nikket:
– Sånn e nu det. Kontorfolk.

Mye senere fikk jeg høre andre og mumlende versjoner av saken. Jeg fikk høre historier om en ung Hilmar Reksten stå på dekk under en grå himmel i et og annet krigsår og se tyske grå fregatter klargjøre torpedoer for død og undergang mot konvoiene. Jeg hørte et og annet om hva det gjør med en mann å miste en 36 år gammel hustru, bli alenefar til fem barn.
I dag forstår jeg mer av styrkeforholdet mellom sinne og redsel, i dag er det en kjent kobling.
Der jeg før hørte:
– Jeg er sint.
hører jeg oftere:
– Jeg er redd.
Den gangen skrudde de bare av forbindelsen,
og gjorde seg utilgjengelige i rom sjø.
De hadde ikke ordene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *