Aldri om jeg forbanner regnet. Regnvær er hva alt starter med, det er livspusten. Om det finnes liv på Mars, skulle jeg tro at kyklopene, hvis det er de som bor der og som rømte overflaten og gravde seg ned, ville gitt sitt ene øye for en ukes regnskur. De ville studert værmeldingen og jublet om meteorologen stod der med sin monokkel og mumlet vantro noe om «muligheter for enkelte regnbyger til kvelden».
Gjennom hovedstadsgatene har vannet lydlagt atmosfæren med vann i alle tenkelige nyanser. Det klukker, sildrer, drypper, plasker, surkler, det renner morgen og kveld, jeg legger meg til regn og står opp til regn, sko skal tørke og sokker må vris, t-banens vinduer er gjennomduggete av damp, butikkgulvene må kostes for grus og høstløv flere ganger i timen for ikke å bli våtmarksområder, Grønland ligner en mangroveskog opp politibakken. Ved rødt lys foran Tøyengata blir mannen foran meg stanset av en bedugget og svært fuktig herre:
– Unnskyld, jeg må bare si til deg at du ser så lykkelig ut.
– Tusen takk, svarer den stansede og rister paraplyen i le.
– Jeg innså da jeg fikk øye på deg at det er du som er Arne Bendiksen, sier den fuktige og går svært, svært tett på.
– Artisten Arne Bendiksen? spør han forbløffet.
– Ja. Takk for at jeg omsider fikk møte deg.
De blir stående og snakke selv om det er grønt, jeg hører den stansede prøve å forklare at Arne Bendiksen er død for lenge siden, men den beduggede benekter dette og takker ham nok en gang. Den stansede ligner ikke det aller minste på Arne Bendiksen, men det bryr ikke mannen seg om, han har møtt Arne Bendiksen, samme faen hva Arne Bendiksen har å si om den saken.
Folk kommer nærmere hverandre i regn. Diameteren av en paraply utgjør ganske nøyaktig intimsonen rundt et menneske, noen må ha regnet dette ut helt nøyaktig. Det har ikke lykkes meg å fastslå hvem det var som oppfant paraplyen, men de franskkyndige vil nikke av ordet som er sammensatt av «par à pluie», altså oversatt «mot regn». På italiensk betyr parare å verne mot eller beskytte. Og ganske riktig, se på mennesker med paraply: Sirkelen utgjør bekvemsonen, kommer du inn der er du enten en bekjent, en venn eller også en inntrenger. Hvis du er under noens paraply vil du kjenne lukter som er forbeholdt de få, eller hårstrå som er ment for den ene. Eller så er du blitt kjent med en closetalker som vil høre hvordan det egentlig er, eller var, å være, eller å ha vært, Arne Bendiksen.
Vi kan bare se langt etter en indian summer. Den kom ikke.
Alternativet var ikke så rent ille. Aldri om jeg forbanner regnet.
… Og brukes til noe, det kunne det.
Kanskje er paraplyen det ultimate sjekkeverktøyet.
Antakelig er det nok det, Ingrid. Jeg ville forøvrig, ved nærmere ettertanke, frarådet kyklopene å gi sitt ene øye for en regnbyge. Da ville de ikke sett vakre saker.
Jeg forbanner dem som forbanner regnet, og synes faktisk paraplyer er oppskrytt. Regnet skal kjennes på kroppen, i håret, i ansiktet, på brillene!
Helt klart at det skal, Eva.
Og at man skal ha paraply i vesken (til enhver tid) bare fordi man bor i Bergen? Tull og tøys!
Jeg forstod det da jeg var i Bergen nylig, Eva. Min følgesvenn der hadde ikke tall på hvor mange paraplyer hun hadde vrengt, og sverget til caps. Lærte et og annet om regn der, altså.
Hvis du vil lære om regn, så er Bergen stedet. Utvilsomt. Jeg styrer unna både paraplyer og caps, men det er nå bare meg. Elsker følelsen av regn i håret! Det er jo bare vann..!
Det er noe befriende, rensende med regn. Støv og gammelt gruff manes til bakken, og lufta etter regnet er klar og god.