Det er forresten meldt storm nordpå.
Det var på tide, det er tross alt slutten av årets tiende måned.
Jeg skulle gjerne vært der når den kommer. For de med oppøvde sanser, det er ikke så vanskelig: Det er mulig å se på fuglene at den kommer, de blir rastløse, flokker av sjøfugl som letter tilsynelatende uten grunn, mens det fortsatt er tilsynelatende stille over havflaten slår de med vingene, innerst ved vingefestet først, henter fart over den søtsalte vannflaten og tar av vestover.
Mange ganger stod jeg i stuevinduet og så flokkene passere.

Villværet kom ikke før en time etterpå: Først som en rasling i trekronene, som et prøvende og likevel kontant og erfarent kjærtegn, så som et sterkere pust gatelangs der hauger av løv skiftet adresse, deretter som et knakende press mot østveggen av huset, videre som en usynlig hånd som presset bjørkeleggene fra hverandre, som om noe må skje. Og etter det var det fritt frem; saltsmak langs leppene hvis du var nær nok, og til sist: Voldsomme kast av sjøens hvite hester som sprengte seg skummende over istidens blankskurte furer. Så elsket vind og vær og sjø, og nåde den som kom for nær.

I en by? Kanskje ikke akkurat slik, men annerledes: Såpelukten (absolutt ikke ikke alltid dyr parfyme, som myten er, de har ikke mer råd enn vi har, ikke alle kan handle på de mest upassende steder) passerer, og jeg snur meg. Hun snur seg tilbake:
Lukt på meg, monsieur.
Så er hun borte, bak trafikkstøyen ved Pont Neuf.
Mannen som lukker øynene og lener seg mot veggen.
Har han luktesans og samling i behold?
Jeg finner usorterte bilder og lukter fra en by. Jeg finner en ny sang, et nytt dikt som lå bortgjemt, en insisterende stemme: Claes Gill. Alt som skal til for meg er å se på bilder og tenke meg sanser. Så er jeg der, om det er storm eller stille. Klart at jeg savner orkideene i byen der nede. Jeg har en fot på begge steder nå: I storm og stille.