Mr Ps siste vilje

Gamle dokumenter – jeg elsker dem.
Strukturen på papir, skrift, historier.

Hvordan testamentet hans havnet på auksjon vet jeg ikke. Hvor det i mellomtiden har vært har jeg heller ingen anelse om. Men mr P, som jeg av anonymitetshensyn forkorter navnet hans til, døde i en engelsk by i 1751. Jeg kjøpte testamentet hans for en rekke år siden, men ikke før nå har jeg skjønt hvilket dramatisk budskap advokaten hans fortalte arvingene da de satt på kontoret og ventet på å bli begunstiget. Det tar tid å lese gammelt engelsk språk, og det tar tid å skjønne mr P.

Antakelig var mr P en svært holden mann. Jeg forstår det slik at han styrte over en rekke legater, høyst sannsynlig var han forretningsfører, ikke godseier, det står ingenting om landområder eller eiendommer i testamentet. Papiret er tørt, svakt vertikalt ruglete, mr P må ha brukt en tynn fjærpenn da han skrev, fyllepennen ble først oppfunnet i 1854, og siden mr P skrev brevet i 1751 kan det ikke ha vært annet enn en fjær han møysommelig noterte sine siste ønsker med. Han har ikke nølt mens han har skrevet, det er ikke tegn til stans i teksten, det virker snarere som om han hyppig dypper fjærspissen i blekket og skriver raskt og målrettet, som om han vil få det overstått. Brevet begynner med ordene «In the name of God Amen I mr P being something indisposed as to my bodily health but of perfect mind and memory and understanding praised be God for the same do make and publish this my last will and testament.»

Advokaten kremter. Retter på den oppbrettede skjortekragen. På stolene foran kontorbordet av massiv eik sitter en liten gruppe tilhørere: To unge menn, en mann i femtiårene, to kvinner i midten av trettiårene. Advokaten leser med stødig stemme at datoen for testamentet er 11. oktober 1751. Mannen i femtiårene virker utålmodig, han legger armene i kors, strekker bena foran seg i kryss mot gulvet, de to kvinnene er rødkantede rundt øynene, ser i gulvplankene. De to unge mennene virker ubekvemme, sorgtunge. Advokaten skumleser teksten, er alltid noen linjer foran med øynene slik at han kan legge rett trykk der ordene blir vanskelige å forstå. Og det blir de fort. Men som advokat må han holde stødig kurs mot siste punktum.

Den avdøde mr P begunstiger sine to nevøer med adskillige tusen pund.
Noen snapper etter pusten.
De to unge mennene lener seg simultant fremover mens advokaten leser beløpene, ber om å få gjentatt pengesummen. Mannen i femtiårene gir fra seg et knapt hørbart hah på utpust. De to kvinnene stirrer i gulvplankene. Advokaten fortsetter opplesningen, de to jevnaldrende mennene stirrer på advokaten, som fortsetter: Det er mr Ps siste vilje at hans bror skal tilgodesees med én shilling.
Samtidig, leser advokaten, er det mr Ps siste vilje at hans bror skal fratas det tidligere utdelte legat, som han etter dette pålegges å gi til de fattige, «the poor», noe som mr Ps kontorfullmektig skal påse blir gjort.
Advokaten legger inn en av sine kunstpauser.
Griper vannglasset.
Årets etternølende gåsetrekk rasler med høye trompetstøt over taket.
Mannen i femtiårene klapper hælene sammen, reiser seg og går.

Til sist er det mr Ps ønske, leser advokaten, at hans to nieser skal motta et visst pengebeløp så lenge de er enker. De to kvinnene løfter blikket, i hver sin retning, forstår ikke umiddelbart ordene, advokaten gjentar at de skal motta et beløp så lenge de lever som enker, og at utbetalingen stanser den dagen det kommer forsørgende menn i hus.
– Ja, så var det ikke mer, avslutter advokaten, lukker brevet:
– I vitners nærvær, undertegnet av John B og Ann B, 11. oktober 1751.

Har jeg nevnt at jeg elsker gamle dokumenter, og historier?

2 tanker om “Mr Ps siste vilje

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *