En time av tiden

Om vi bare kunne skru tiden tilbake.
Det kan vi, én gang i året. Førstkommende søndag får vi tilbake den timen som sommeren tok på forskudd, tidslånet skjedde natt til søndag den 25. mars. Sommeren har stukket av, den er et annet sted, kanskje beskjemmet over sin egen oppførsel, har lagt igjen en lapp med sorry, fiksa det ikke, ble for mye, takk for lånet, og lagt den sene nattetimen på plass der den hører hjemme – klokken to natt til en søndag. For den søndagen var klokken to da den ble tre, og vinteren måtte slippe taket. Når vinteren finner lappen, er klokken nok en gang to. Sommeren har dratt et annet sted for å låne en annen time.

Det er Justervesenet som passer tiden for oss. På Justervesenets laboratorium går atomklokkene døgnet rundt, de stanser aldri, og de snakker med andre atomklokker, selve moderatomklokken står i Paris. Og det kan jeg skjønne, for jeg opplever at man har mye tid i Frankrike. Der står alle europeiske klokkers mor, quelle heure est-il, spør den franske klokken, jo, den er fem på to, svarer den norske, og er den ikke det sender den franske klokken ørsmå justeringer til Justervesenets klokke, gir den litt tid, et knapt merkbart nanosekund her og et savnet millisekund der, for selv Justervesenet må tidvis justeres.

Vet man forøvrig selv ikke hva klokken er, kan man alltids ringe Justervesenet, men allerede før man får lagt på er tiden en annen, hva er klokken, roper kanskje noen fra rommet ved siden av, jo, de sa at den var fem på to, men det var før, må man svare, nå vet jeg ikke. Justervesenets folk vet slike ting. De vet alt om de bestående, faste, konkrete sakene: Hvor lang en meter er. Hvor tung en kilo skal være. Hvor lyst et lys lyser. Slike ting. Det er noe hederlig over Justervesenet: Har de sagt en time, så mener de en time, ikke en times tid.

Nå får vi den tilbake, den timen. Og i mars kommer sommeren tilbake, svinser litt ved bordene, og spør om den kan få låne en time av vår tid.
Og blir man deretter i tvil om hvilken vei det bærer, kan man alltid ringe Justervesenet og spørre hva klokken egentlig er.

5 tanker om “En time av tiden

  1. Jeg husker du skrev så fint i juli om det ekstra sekundet vi fikk, og alt vi kunne gjøre med det ene sekundet. Nå har vi altså fått 3600 slike sekunder. Vi, og vinteren, låner dem av sommeren til sommeren tar dem tilbake utpå våren en gang. Eller er det sommeren som låner av vinteren? Hvem låner egentlig av hvem? Lever vi på lånt tid?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *