Det tilsynelatende

En pussig sak med mange av oss byboere, gjerne langs Tøyenbekken i Oslo eller ved Fisketorget i Bergen, – ja, endatil folk i landsens strøk langs nylagte, dampende asfaltkanter ved Mjøsa eller oppe i Setesdalen eller for den saks skyld ved Vestervågen i Vardø – er hang til intens asfaltstudering:
Vi studerer veidekket, og verden rundt oss, med blikket nedslått.
Vi haster til og fra. Lyskryss. Forhold. Sannheter. Er det frykten for bråk som driver oss forover med senket blikk?

Det fører ingen sted hen å gå med nesen i asfalten. Å studere asfalt tilligger dem som har det som yrke, jeg eksemplifiserer:
– For et skrekkelig arbeid de har gjort i Jens Bjelkes gate, kan den ene asfaltarbeideren si på fest.
– Ja, minsann, verste jeg har sett, kan den andre asfaltarbeideren si på den samme festen, og legge til, megetsigende:
– Lurer på hvor lenge dét dekket holder.
Så klinker de til med en kaffeskål på asfaltarbeidernes sammenkomst. Velsigne dem. Jeg har stor respekt for asfaltarbeidere. Det er ikke det: Det er sant at det er gjort et skrekkelig arbeid i Jens Bjelkes gate. Slurvete kantarbeid, skjødesløst. Og har du kjørt Neiden-Kirkenes? Men likefullt: De jobber mot klokken og været, de vasser i olje og de gjør en hederlig innsats for landets veier. Var det ikke for dem, hadde vi gått i grus.

Men vi andre må løfte blikket og se det som er rundt, over og på siden av asfalten, og over brosteinene. En uanstendig venn av meg lærte meg det for noen år siden: Det finnes blikk der oppe. Det finnes skjebner, det finnes tilsynelatende likegyldighet. Øynene er ikke sjelens speil, slik det heter i meningsløse kinesiske ordtak fra en forgangen tid: Øyne er omskiftelige, som sjelen selv. Dessuten, sa han, er det sterkt trafikkfarlig å gå med blikket i asfalten, vi kan bli overkjørt av busser nårsomhelst, busser som vi trodde vi hadde kontroll på, men så var de forsinkede, disse bussene.

Å bruke øynene er regel nummer to for å finne mennesker, historier. Andre. Og kanskje en selv. På en tilfeldig høstgate jeg vandret i dag, et stillbilde: Finnes det historier vi ikke ser, kanskje fordi vi studerer asfalten for mye? Se bortenfor det tilsynelatende. Vær tålmodig. Ser du noe som få andre ser?

4 tanker om “Det tilsynelatende

  1. Det er det som er trikset; å kombinere stillheten på innsiden med ro og tid nok. Det er det enkleste som er det vanskeligste. Rett og slett.

    Når vi tar oss tiden, da oppdager vi hvor vi er og Den Andre. Noe treffer et ukjent sted.

  2. Du har rett i det med bussene, de kan være forsinket. I min barndom mistet vi en nabogutt på 16 år, han passerte jerbanelinja med moped. Det skulle ikke gått noe tog akkurat da, egentlig…
    Vi både lever av og overlever av å se og å bli sett, forutsatt at vi løfter blikket.
    Ta en titt innom bloggen min i morgen, det er noe til deg der.

  3. Tilbaketråkk: Anbefalinger på en fredag.. « fjellcoachen

Legg igjen en kommentar til Lammelåret Avbryt svar