Når nettet blir et kaldt sted

Jeg glemmer dem aldri, de to unge kvinnene som satt på en fortauskafé med hver sin telefon oppslått på nettet. Dagen var tilstede med en høy himmel av det sjeldne slaget på den tiden av året, fuglene var tilstede nylig hjemkommet fra vinteroppholdet, men kvinnene med telefonene var slett ikke tilstede, derimot langt inne i nettet, der den ene sier:
– Tenk at han har forsvunnet fra Facebook.
– Og han som var så sosial, repliserer den andre.

Denne uken forsvant to profilerte norske twitrere fra nettet fordi det ble for mye. Ekteparet hadde vært blant Norges ivrigste delere, han nylig utkommet med roman om livet online, hun med sterke meninger om rullende samfunnsspørsmål. I romanen forteller Nils Gullak Horvei om hvordan det hele går fullstendig over styr, han skriver: «Spontanitet og nysgjerrighet ble forbeholdt nye twittervenner.» Og til NRK forteller Horvei at Twitter ødela to romanprosjekter for ham; han var rett og slett for opptatt av å være et annet sted: Online. Elin Ørjasæter på sin side måtte stille opp i riksdekkende radio få timer etterpå for å fortelle hvorfor hun dro offline: På grunn av all sjikanen.

Reaksjonene kom med bredbåndshastighet: Kom tilbake, skrek folk, uten forsøk på å prøve å forstå. Det er lite forståelse man kan uttrykke på 140 tegn, men noe måtte man kunne forvente: Hadde man lest, fulgt med og skjønt hva som kom av meldinger, hva som lå bak, og hadde ønsket om å resonnere, ville kanskje flere sagt: Vi forstår det så godt, god tur ut i virkeligheten. Og den store debatten kunne kommet nå: Hva er det vi gjør med livene våre online, jagende fra sted til sted, denne rastløsheten, spydigheter som skal overgå hverandre, morsomheter ut i intet, meninger i det blå? Hva skal vi med det? Konstant å være et dokumentasjonsprosjekt, der stedet man til enhver tid befinner seg aldri er godt nok i seg selv, men der virkelighetens vidunderlige virkelighet blir en kulisse og en digital ramme for en virtuell virkelighet, og aldri kan konkurrere med hva som foregår på skjermen. Lite tyder på at vi har grepet den hansken.

Noen har prøvd: Det er grunn til å lytte nøye når nitten år gamle Vilde i Aftenposten i går forteller om alle unyttige statusmeldinger hun blir til del på Facebook. Hun avslutter innlegget sitt med å frabe seg oppdateringer om hvem «vennene» hennes ble når de testet seg opp mot Farmen-rollefigurene. Vilde visste nok hva som måtte komme i kommentarfeltet: Hun får i stor grad vite hvor dum hun er som tar dette opp, krydret med sarkasmer, fra godt voksne som ikke har den minste forståelse for problemstillingen. De står fram med fullt navn og profilbilde og ber henne ta seg en bolle. Det var den forståelsen hun fikk.

Samtidig er vi mer tilgjengelige enn noensinne: Kravet om digital tilstedeværelse er den røde tråden. Forfatter Hanne Ørstavik snakket om dette i en radiodokumentar for en tid tilbake: Hvordan hun kunne kjenne på dette presset i skapende prosesser, men valgte å gjøre seg utilgjengelig. Hun nevnte selv at faren var tilstede for at hun da kunne bli oppfattet som lite relevant. Slik er det nå, at selv en forfatter med stor skapende integritet kan bli usikker på om livet offline egentlig er verdt noe.

På den andre skalaen av oppmerksomheten, konstant online: I dag ligger statsrådene et museklikk unna. Før måtte vi journalister gjennom hele bataljoner av forkontorer, sekretærer, rådgivere og pr-folk på fasttelefon for å få en kaffekopp med en statsråd onsdag neste uke. For folk flest var møte med en myndighetsperson helt utenkelig, man måtte opp i audiens. Vanskelig nok for oss profesjonelle informasjonsformidlere: Som regel fikk vi klare oss med statssekretæren. Og det var greit nok det: Jeg har vært på mange kontorer til overarbeidede statssekretærer som skjenker harsk statsbrygget kaffe og tviler seg med keitete kroppsspråk fram til hva de skal mene denne gangen, med skjeve og usikre analoge smilefjes. I dag svarer ministeren selv i løpet av en times tid, på hundreogførti tegn, kommentar avgitt. Vi trenger ingenlunde den kaffekoppen mer: Statsråden kan i høye person avslutte med et stilsikkert smilefjes. Liker vi henne ikke, kan vi bare avfølge henne, eller hun oss.

Jeg har, som mange av oss, vært tilstede i voksenselskaper der selskapet i seg selv ikke var nok: Der vertskapet viste seg å være mer opptatt av digitalt å dokumentere at det faktisk fant sted et selskap enn å ta seg av gjestene. Der mobilen var en forlengelse av kroppsspråket, der selskapet i seg selv var en app. Og møter der virtuelle meldinger om politikk og tv-programmer var mer viktig enn et hvordan har du det. Der blikk flakker og du skjønner at du egentlig er en staffasje. I slike sosiale sammenhenger kommer Vilde til kort. Det er trist, sårende og forvirrende, det er knapt til å holde ut, og det skaper en utrygghet som bare de tryggeste av vett og forstand greier å forholde seg rasjonelt til, eller også forlate, og er du utenfor dette, da er du virkelig utenfor: Bånd kan brytes med et enkelt klikk, «venner» er borte og forhold er over før du aner det. Slik blir verden, og nettet, et iskaldt sted, uten forpliktelser. Og jeg tenker: Har også jeg det i meg? Naturligvis. Jeg er blant de mange som har sjekket statusmeldinger i smug. Hvor trist er ikke det?

For en god stund siden fortalte psykolog Bjørnar Olsen at voksnes fravær av oppmerksomhet til fordel for en virtuell virkelighet på en alltid synlig telefon kan skape utrygge barn, sjalusi og mangel på empati. Ungene føler det, i hele kroppen. De bare forteller det ikke høyt. Det er et tabu å diskutere. Et skamfullt tabu vi må snakke om er at det kan vi voksne føle, også. Vi bare sier det ikke høyt, av frykt for å miste følgere og likes, kanskje til og med ekteskapet, få sjalusistempelet. Er det kanskje dette som også er poenget til ekteparet Ørjasæter/Horvei? Kanskje deres online-prosjekt egentlig er fullført, og kanskje kan vi andre sitte tilbake ved tastaturet og nikke: Jo, det er vel noe i det.

Den mest hjerteskjærende twitter-meldingen i min feed jeg noensinne har lest er seks korte ord:
«Kommer du og legger deg snart?» skrevet i full, desperat offentlighet.
Det kom aldri noe svar.
Ikke engang et smilefjes.

40 tanker om “Når nettet blir et kaldt sted

  1. Jeg var en gang i kontakt med en mann. En mann jeg aldri hadde møtt, annet enn på nettet. Han presterte å kreve at jeg forlot min venninne, som jeg drakk vin sammen med, for å snakke med ham i telefonen.

      • Jeg mener det er normalt å svare på telefoner som ringer og meldinger som kommer, selv om en sitter i sosialt lag med sin venninne. Du gjør kanskje ikke det, men jeg anser det som vanlig oppførsel.

        • Jeg synes absolutt ikke det er noe krav eller «vanlig höflighet» å måtte svare på en telefon som ringer, når man ellers er opptatt. Ingen har krav på å kontakte deg. Å svare telefonen er frivillig.

        • Tja. Man har vel både en av knapp, og mulighet til å sette tlf på lydløs. Jeg bruker begge deler flittig. Å være tilgjengelig 24/7 ser jeg ikke behovet av. Jeg er rett og slett ikke sååå viktig at det behøves. Er jeg i lag med venner, er jeg i lag med venner. Telefonen min klarer seg fint alene et par, tre timer. Det gjør sikkert din også. Prøv, skal du se 😉

  2. Har funnet ut at jeg må ha mange gode venner på facebook, for jeg blir sjeldent irritert over statusoppdateringer der. Hvis folk deler små og store øyeblikk som betyr noe for dem og deler det som gjør inntrykk på dem trenger ikke nettet å være så kaldt. Det er tross alt vi som velger hva vi deler med andre. Og hvordan vi møter andre på nett.

    Enig at det er viktig å være tilstede i øyeblikket og ikke twitre det bort. Samtidig setter jeg pris på alle de øyeblikkene jeg har fått del i gjennom sosiale medier. Tror ikke nettet er verken kaldt eller varmt, det bare avspeiler hva som gjemmer seg bak tastaturet.

  3. Heldigvis har jeg et ganske kjedelig liv. Det vil i hvert fall fremstå slik for de fleste ettersom jeg ikke deler så mye av det som skjer i privatlivet mitt. Når jeg kombinerer dette med at jeg også har valgt å ha et mest mulig yrkesmessig forhold til den digitale hverdagen, så er det litt enklere å koble seg ut og sette seg ned med en bok eller treffe andre mennesker. Hva andre gjør er ikke så viktig så lenge det de gjør gir dem litt mer lykke.

    Ellers har jeg observert så mye underlig atferd blant mennesker at det er sjelden jeg blir overrasket over hva noen mennesker kan finne på. Spesielt når andre har meninger som ikke stemmer overens med ens egen oppfattelse av verden.

  4. Jeg tror jeg har vært heldig, for da jeg ikke kunne jobbe lenger var internett blitt vanlig blant folk flest. Dermed har jeg alltid noen å snakke med, eller til. Det gjør godt!

    Jeg har noen ganger lurt på om jeg har blitt avhengig av nett, men har kommet til at slik er det ikke. Jeg bruker blogger, Facebook og Twitter, men det er blogg som er favoritten. Blogger som din, som tar opp viktige ting og som gir noe som beveger meg gjør tiden på nett verd tiden det tar.

    Jeg tenker at det er viktig å velge ut hva en vier oppmerksomhet og at en setter grenser for seg selv og for ungene slik at man selv styrer tiden sin og ikke ufrivillig dras inn i en verden på nett og bort fra den fysiske, faktiske.

  5. En klok mann sa for ikke lenge siden at alt som ikke finnes på nettet, kommer til å bli ettertraktet, når alt ellers finnes på nettet. Også tid – hvis vi spanderer mye tid online etterhvert, vil det å koble helt av bli en luksus og en uvanlig foreteelse. Og det er egentlig litt skremmende.

  6. Flott innlegg:-) Og bra tema!

    Nettet kan være et veldig kaldt sted. Jeg leser ofte kommentarer fra folk som skriver sin mening under diverse nyhetsartikler eller på blogger og det skal ikke mye til før folk begynner å hånliggjøre og gå til personlig angrep på personen artikkelen handler om eller andre debattanter, oftest vilt fremmede mennesker. Dette er et nettfenomen. De færreste hadde sagt disse tingene om de møttes ansikt til ansikt. Men på nett er det andre spilleregler- eller nettopp mangel på disse. Når debattanter skriver ting som » Man kan vel ikke forvente annet fra en klovn fra deg», da har debatten forlatt sin saklighet. Men dette er det mildeste eksempelet av hånliggjøring på nett, det er derfor moderator lar det stå. Vi er mennesker med følelser som i ulik grad takler slike «angrep», uansett om det er vårt utseendet , kunnskap, egenskaper eller meninger som hakkes på. Leste idag om 20 år gamle nederlandske Tim, som hadde blitt trakassert så mye på nett at han valgte å ta livet sitt. Dette og andre eksempler, som det du nevnte med Elin Ørjasæter får oss til å stille spørsmål. Mange spørsmål. Om mennesker, nettadferd , behov for regulering og ansvar.

  7. Folk flest er alt for opptatt av tlf og nett. Det er så mange som ikke evner å slå av hverken tlf eller data noen få timer. Man skal være tilgjengelig døgnet rundt.
    Jeg hadde en periode hvor jeg også var sånn. Glemte jeg tlf hjemme mens jeg var på jobb, gikk jeg rundt med skikkelig abstinenser. Var jeg på ferie uten internettdekning ble jeg gretten.
    Nå har jeg et normalt forhold til både nett og tlf og er lykkelig for det.

  8. Har både twitter og fjesboka men bruker ikke noe særlig av førstnevnte. Jeg får rett og slett ikke noe særlig ut av korte statusoppdateringer, da foretrekker jeg facebook hvor jeg kan få en hyggelig hilsen fra noen jeg kjenner.

  9. Ensomhet i flersomhet. Det er det Facebook gir meg. Liksomvenner, liksomtreff og liksomfølelser. Jo lengere tid jeg oppholder meg der, jo mer ensom føler jeg meg, jo klarere blir det HVOR få venner, ordentlige venner, jeg egentlig har der. Og hvem har vi til slutt? Inviterte til familiebursdag en lørdag. Midt i selskapet mellom to setninger innser jeg at 4 stk. sitter og sjekker mobilen sin. To spiller worldfeud og to andre oppdaterer Facebook. Jeg satt der lenge, helt stille – og bare observerte dem…… og ensomheten slo meg rett i fjeset. I sentrum av familien.

    • Ja, sånn har det blitt. Utrolig trist, men vær glad du ser det. Heldig er du alikevel som evner å forstå hvor galt det er, for bare da kan du gjøre noe med det.

  10. Jeg er glad jeg har blitt så gammel at jeg kan huske tiden da vi enten snakket sammen ansikt til ansikt, eller måtte løfte av røret på den gode gamle hustelefonen. Godt å kunne sitte på gamlehjemmet når den tiden kommer og mimre om det varmere samfunnet.

    Joda, det hente rett som det var at vi var uenige og rett og slett forbanna på hverandre, men vi prøvde ikke å bli enige pr. melding. Vi fjerna ikke hverandre fra vennelista heller. Nei, vi snakka om problemet og ble enige. Joda, det var nok kaldfront en stund, men man skværa opp.
    Men det er heldigvis et fritt land. Glad jeg ikke er på Facebook lenger. Kjennes utrolig deilig og fritt:))

    • Løsningen kan jo være å rett og slett melde seg ut av nettsamfunnet og «tvinge» folk til å kontakte en «på den gamle måten» (telefon eller face-to-face). Jeg lurer på hvor lenge det går før folk lurer på om man fremdeles lever…..? Tror jaggu jeg skal prøve det! 😀

      • Åh, så deilig å høre at noen faktisk tør å foreslå en sånn løsning:) Jeg meldte meg ut av facebook for noen uker siden, og det er faktisk skikkelig befriende. Starte en slags kampanje mot nettsamfunnene skulle jeg gjerne være med på, ja, skikkelig jobbe for faktisk. Jeg er igrunn imot alt som gjør at menneskene får mindre ordentlig kontakt med hverandre.
        Når jeg leverer bøker på biblioteket sier bibliotekaren til meg at jeg kan bruke maskinen til å levere. Da sier jeg alltid at jeg gjerne vil levere hos han. Da kan vi jo få oss en liten prat som liver opp dagen litt. Dersom fler og fler meldte seg ut, slik du nevnte, ville jo folk måttet snakke sammen på den måten vi gjorde før.

  11. Det er da man er glad for å ha levd noen år i livet. Og ikke finner det nødvendig å forholde seg til 140 tegn. statusoppdateringer og påslått mobiltelefon 24 timer i døgnet.
    Det er da man blir litt overrasket over at andre blir overrasket…
    Dagen i dag og nå, i livet, er viktig, for den eneste tiden du er sikker på å ha er NÅ. Bedre å bruke den tiden med å være tilstede i eget og andres liv. Ansikt til ansikt . Med sjel og kropp.

    Ha en vakker dag med færre 140 tegn 🙂

  12. Vi kan prøve, Jane, men jeg tror dessverre ikke vi kan stoppe utviklingen. Vi går mot et kaldere og mindre empatisk samfunn, hva enten vi vil eller ikke. Å fysisk gå UT er selvfølgelig alltid en god idé. Vi kan jo ikke gi opp! 🙂 Selv stopper jeg ofte opp på tur med hunden og prater med andre hundeeiere. En herlig avveksling til Facebook/Twitter etc., hvor folk sitter og venter på å bli underholdt (med minst mulig egen-deltakelse….). «Noen ganger må du involvere deg i andres liv for å forstå hva som mangler i ditt eget……» (sitat av en eller annen….) 😀

  13. Hei Jakob.
    Et fantastisk bra og velskrevet blogginnlegg med utrolig mange gode poenger.
    Jeg er så enig så enig, og dette burde vi diskutere myyyye mer i våre hverdager og liv.
    Jeg satt for en tid tilbake i en bar med en gjeng som var samlet på samme møte – ergo skulle vi ha noe å prate om – hvilket vi også tidivs hadde. Men 90 % av de som satt rundt bordet satt delvis og glante ned i sin egen mobil – og pratet fraværende innimellom.
    Så trist – tenkte jeg – at vi har sunket så dypt i forhold til tilstedeværelse med andre mennesker.
    Hilsen Ingjerd i Vadsø

  14. Sosialt fravær pga digitalt nærvær = uting. Her kan flere bli flinkere til å skille verdene. Jeg klarer likevel ikke å hisse meg opp over at jeg møter trivialiteter i det digitale liv. Det «feilbarlige» er en del av det å forholde seg til folk. Det fine digitalt, er at det er mye lettere å avfølge enn i det virkelige liv.

  15. Mange tusen besøkende og så mange tankevekkende kommentarer, jeg får ikke svart dere alle, men skal henge med i resonnementene deres.
    Ingjerd: Kjempehyggelig at du leser, og jeg deler betenkelighetene dine.
    Robert: Ja. Et ansikt ute i virkeligheten er langt verre å snu munnen opp-ned til.
    Kassandra og Mette: Under en gåtur langs de vakre alleene i Stockholm en julaften stanset et helt ukjent menneske meg på en gangsti, hilste gjennom frostrøyken, så meg inn i øynene og sa «God jul!» Det satte spor.
    Marianne B: Fin gave å få at du deler, og takk for sist, forresten!
    Anbjørg: Det finnes øyeblikk som kan twitres bort. Og jeg er glad for at du har gode erfaringer.
    Glenn: Takk. Ja til oppmerksomhet i julegave.

  16. Hei, Jakob

    Bra Blogginnlegg,

    Tror du må stille klokken 1 time tilbake, min viser 14:12 no, din viser 14:53 vedr siste innlegget ditt 😉

    Ha en fin dag.

  17. Dette innlegget trengte jeg å lese. For en tid tilbake så jeg et Puls-program på NRK. Der ble satt fokus på foreldrenes nettvaner. Jeg spurte mine egne barn om de syntes jeg var mye på nett.J Ja hele tiden er du på nett, fikk jeg til svar. Jeg inngikk en avtale om at jeg ikke skulle være på facebook eller twitter når barna var våkne. Pokker, jeg liker ikke å si det, men nå har det sklidd ut igjen. Jeg innfører praksisen overfor meg selv igjen.

  18. Jeg var på kafe med en venninne for en tid tilbake og vi hadde en hyggelig stund med kaffe og en fin samtale. Men jeg kunne ikke unngå å legge merke til et par som satt litt lenger inn i lokalet hvor han satt med fjeset klistret mot nettbrettet sitt mens hun satt og tappet med fingrene på smarttelefonen sin. De så ikke på hverandre og vekslet ikke et ord med hverandre i løpet av den timen de satt der.
    Jeg kan ikke annet enn å undre meg på hvorfor de i det hele tatt satt ved samme bord, siden de var så opptatt av det som hendte på skjermene i stedet for å løfte blikket og oppleve hverandre og det som skjedde i kafeen ?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *