Det er noe med barn og duer. Som regel skal gutter jage dem gatelangs, mens jentene skal fange dem. Å jage en drøm, og å fange en drøm, er det to sider av samme sak? Som språkmenneske vet jeg forskjellen, men legger jeg ordboken til side blir jeg i tvil. Har du noengang greid å få tak i en av dem, duene, vet du at alt den ønsker er å komme fri. Den kan holde seg rolig en stund, men du kjenner, med barnets nesten hudløse fingertupper, at det banker et hjerte så fort og engstelig der i siden. Den ser seg om etter første mulige fluktvei, og den har kursen klar tilbake til friheten, eller hjem. Den skal alltid hjem.

Jeg omformulerer et manuskript, blant annet om duer. Blant annet om verdenshistoriens mest berømte due. Hun het Cher Ami, og fløy under første verdenskrig. Den 18. oktober 1918 var en amerikansk divisjon innesperret og omringet av tyske styrker, og amerikansk artilleri feilbombet målene: Granatene regnet over egne tropper, og kommanderende major i felt forsøkte fortvilet å gi beskjed om at de holdt på å dø av egen beskytning. Hans siste håp var Cher Ami. Han bandt en beskjed til foten hennes og slapp henne løs. Cher Ami fløy fort som en vind tilbake til basen der dueslaget var. På mindre enn en halvtime landet hun, og beskjeden kom fram, beskytningen ble innstilt. Den dagen reddet Cher Ami nesten to hundre mann. Selv døde den tapre Cher Ami den 13. juni et knapt år senere.

Hun ble tildelt en fransk orden for oppdragene hun fløy. Cher Ami skjønte sikkert lite av oppstusset. Hun skulle bare hjem, fri som fuglen, og hver gang de tok i henne med grove soldathender, rykket det i de frie drømmers instinkter mot å skulle hjem, hjem. Ingen greide egentlig å fange henne. Hun bare fløy, og fløy.