Porten

Mellom klokken 08 og 15 har Ingunn Bast et svært begrenset ordforråd til disposisjon.
Alt hun skal si er sagt i løpet av noe over et minutt, hun har tatt gjennomsnittstiden på det, bare for ordens skyld. Tiden det tar kommer litt an på hva som ligger på båndet, men i gjennomsnitt et drøyt minutt: Hei. Pose. Kvittering. Før pleide hun også å si totalbeløpet, men det var det ingen som svarte noe særlig på, derfor droppet hun det. Mer er det ikke å si mellom åtte og femten for Ingunn Bast. I lunsjen med de tre andre ekspeditørene har hun ingenting hun skal ha sagt, derfor blir det med det.

Rett etter klokken 15 tar hun uniformen av, trekker på seg den grå anorakken og går. Hun går alltid den samme ruten: Opp den bratte bakken ved kjøpesenteret, over grusveien som snor seg en slak runde langs vannet der svanene tuter ved sivkanten, fram langs kanten av togskinnene, før de susende lydene av by forsvinner bak henne og gravlunden kommer til syne. Inn porten, som alltid er åpen, fastrustet i hengslene. Porten er åpen døgnet rundt, den er ikke til å rikke. Hun vandrer sakte langs glemte, mosegrodde inskripsjoner, de samme navnene ned alleen, dit ingen nye kommer til, der det bare lukes hastig i ny og ne.

Nederst ved det tørre kastanjetreet stanser hun, der han ligger. Hun nøler alltid før hun formulerer de første ordene. Sier noe om været. Mumler noe meningsløst om klokken. Den siste tiden: Stemmen sprekker alltid opp i to deler når hun forteller at hun savner ham. Hun samler delene. Hun kremter. Hun porsjonerer ut ordene i korte setninger, slik at de skal nå fram hver for seg, ord for ord, det er langt fram til hvor han er, hun tenker seg at ordene skal bære gjennom den mørke jorden, finne veien gjennom støv og sand, hjertet hans er ikke her, det er et annet sted. Hun avslutter alltid motvillig, sier at det var mer hun skulle ha sagt, men det får hun tenke ut til i morgen, så sees vi. Så sees vi, da. Hun venter på svar. Anorakken din er våt, du fryser, hører hun at han skulle ha sagt. Han pleide alltid å si det, på fjellet eller i hagen i oktober, når de satt ved et bål, Ingunn, du fryser. Hun står en stund slik for å høre om han kommer til å si det, om stemmen hans kommer til henne fra bakenfor tiden, men han sier det aldri, og så må hun likevel bare tenke seg at han sier det, hun tenker seg det hver gang. Deretter snur hun seg og går, og hun velger alltid en ny rute hjem hver dag, for det var noe han sa en gang, at når jeg er støv skal du gå nye veier hver dag.

På vei hjem stanser hun ved butikken hun egentlig ikke skal handle på, vi må ikke gå dit, hører du, Bast, følger du med, de skal ut av markedet her, sier butikksjefen. Hun respekterte det til en viss grad. Men nå, hun må, for der kan Ingunn Bast bruke en større del av sitt ordforråd, hun kan svare ja til pose og ja til kvittering, den samme ekspeditøren hver dag, han med den rare munnen, han som har lært seg vanene hennes, men likevel spør han, pose, ja, kvittering, ja, og hun er så glad for at han spør, hver eneste gang. Han vet hva hun vil ha, og likevel spør han, det er det hun liker ved ham. Hun handler aldri der i helgene, da er det andre som ekspederer, folk som ikke vet hva hun vil ha. Så skammer hun seg og smiler hastig, han besvarer, og hun skammer seg enda mer, det våkner noe i henne, en lammende lyst, en fuktighet, det var aldri slik før, og hun kjenner skamfullt så skamfullt at bakkene opp mot gravlunden blir tyngre og verre å gå, mer tungpustet, for hvert eneste smil hun bærer dit.

Det hender hun når porten med et smil, noe hun skulle sagt ham, men hun legger det alltid vekk, gjemmer alltid ordene, stanser pusten, gjenvinner kontrollen. Hun legger fra seg smilet ved den fastrustede porten. Alltid gjør hun det. Porten står åpen for det for alltid glemte. Det var ikke slik det skulle bli, at det skulle bli tyngre og mer kortpustet, det skulle tvert imot bli lettere, sa han, du skal puste friere, sa han, han lovte jo det, stol på meg, sa han. Men så sa han ingenting mer. Og nå svarer han ikke på lengsler og anrop.

Klart at hun tenker. Faen ta deg, tenker hun, men det er mellom klokken 08 og 15, og det er ingen som har noe med hva hun tenker, ikke en gang i arbeidstiden.

7 tanker om “Porten

  1. Sorg som henger igjen, kanskje lenger enn den varer; det er slik jeg leser innlegget ditt.
    Tankevekkende tekst, som må få lov til å synke en stund.

    **

    Du inspirerer meg og gjør meg bedre i stand til å skrive godt selv. Jeg er derfor så glad for at jeg har funnet bloggen din. Og jeg må minne meg selv på å besøke deg oftere!

    God helg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *