På leting

Nå har de funnet en ny kandidat, disse forskerne.
Et nytt sted der liv kan finnes, sier de. Det er en planet som befinner seg 42 lysår unna oss, sier de, og der kan det finnes pustende liv, sier de.

Hvis dette stemmer, kan vi ha kontakt bare førtito år unna oss, sier de, hvis vi reiser med lysets hastighet fra i kveld. Vi må pakke varme klær, for det kan hende nettene er kalde der oppe. Og ta med oss noen bøker, en og annen tv-serie på dvd-boks, vi skal tross alt reise i førtito år, noe må vi fordrive tiden med, noe mat, en avis eller tre, tannbørste, et brettspill, hva vet jeg: Hva gjør man i førtito år i lysets hastighet?

Vi farer avgårde i romkapselen, årene går. Småkrangler. Elsker. Forsoner oss med tiden, løser kryssord. Feirer seksti, sytti, åtti. Legger kabal. Vi har sett «Forbrytelsen» for åttehundreogfemtifjerde gang, mottar dyre rikstelefonsamtaler fra jorden, regjeringer der nede kommer og går, sier de, hvordan har dere det, joda, det går på et vis, men vi savner dere. Vi savner dere, også, sier de der nede. Så gråter vi en skvett, med lysets hastighet, legger ny kabal. Venter.

Så kommer vi fram, omsider. De fremmede tar imot oss på flyplassen, ønsker oss velkommen, hallo, vi har lett etter dere, kan de si. Vi også, kan vi si, stavrende ut førtito år eldre med jetlag etter førtito år med lysets hastighet, hofteplager. Vi får en kaffe, forhåpentligvis, hvis de har vann. Hva skal vi så snakke om? Har vi noe å snakke om? Vi må jo utveksle erfaringer. Har dere det som oss? Feirer dere jul? Har dere problemer med klimaet? Finnes det kjærlighetssorg her, har dere vakker musikk, hva er styringsrenta, var dere mørkeredde som barn, kan dere danse Gagnam-style, se her, det kan vi, juhu, hvordan står SV egentlig her oppe, går det greit med biltrafikken, og var det mulig å få litt påfyll på den kaffen, hvis det ikke er for mye bryderi? I det hele tatt:
– Hvordan har dere det, rent egentlig? kan vi spørre.
Det blir stille et øyeblikk. De ser i gulvet. Leter etter ordene.
– Jo, takk som spør, det går på et vis, kan de svare, etter en stund.

Det blir ingen avreise med lysets hastighet i kveld.
Så får man nøye seg med det man har, trekke fargene nærmere, gå en tur i parken. Høre værmeldingen, om det finnes et regnvær i vente. Og lete videre, etter hva man enn måtte lete etter, og lengte til. Klart man lengter. Likevel: Man kan foretrekke å være her, i minst førtito år til, i dagens hastighet, her. Klart man lengter. Så får forskerne lete videre.
Men klart man lengter.

17 tanker om “På leting

  1. 42 lysår unna… Hvor gamle er vi da når vi når frem? Hvem og hva finner vi der? Blir det en opptur eller en nedtur å finne ut hva som er der? Eller er det bedre å ha fokus på det som er nærmere, og som lever på samme planet som seg selv i nuet… omså i samme land, eller samme by – kanskje i samme gate… Men hva vet vel jeg? Jeg er jo bare ei enkel jente fra landet…

  2. Selv om selve reisen kan være like viktig som å komme frem, høres 42 år i romkapsel ut som litt vel lenge… Da tar jeg heller en tur i parken i rolig tempo. Fine bilder fra botanisk hage!

    • Det er fryktelig lenge å være i en romkapsel, og jeg tipper det ville blitt et og annet «Nei, nå går jeg!», men så kommer man på at det egentlig ikke er noe sted å gå, annet enn å ta ordene til hjelp. Takk!

  3. Dette ble nesten merkelig.. I morres slo en tanke ned i hodet mitt om hvordan man skal kunne forklare jorden til noen som aldri har sett den. Og så går jeg gjennom RSS feed`n og leser, og finner dette innlegget ditt. Spennende! Både din tekst og teksten i sangen du spiller er veldig flott. Hvem synger/spiller?

  4. Tankevekkende innlegg. Det giver lige pludselig ordet «de fremmede» en ny betydning.

    PS: Jeg er sikker på, at de danser Gangnam Style, og stadig gør det om 42 lysår 🙂

  5. Så vakker film, fin musikk og orda dine tankevekkande.

    » Og lete videre, etter hva man enn måtte lete etter, og lengte til. Klart man lengter.» Ja.

    Marieklem

  6. Det er helt greit å lengte. Må vi vite alt? Må vi kjenne alle de andre? Kan de ikke få danse gangnam i fred. Så kan vi heller få lengte. Og drømme. Vi må ikke vite så mye at vi mister evnen til å drømme.
    Ha en fin kveld, Jakob.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *