Nederst på rangstigen

Hvorfor gjør vi det? Hvorfor setter vi oss i gapestoppen dag etter dag, åpner kommentarfelter, stiller oss til hugg, på den offentlige scenen, dag etter dag? Jeg ble advart mot å gå inn i journalistikken, og i tjuefem år har jeg levd med vårt renommé som upålitelige, sensasjonsjegere, sjarlataner. Vi og bruktbilselgerne har byttet på å være nederst på lista over folk som er tillit verdig, nå er visstnok også dét en myte, men den er så godt innarbeidet at jeg må bruke den som eksempel. Så hvorfor fortsetter vi? Skaper vi noe som helst? Hvorfor skaffer vi oss ikke bare en anstendig jobb, vi journalister og historiefortellere? Fordi vi elsker jobben vår, og fordi vi bryr oss. Dagen i dag er et eksempel på hvorfor det er behov for oss. Ikke fordi en svensk politiker går på dagen, men fordi Expressen har løftet fram konsekvenser av at hat får gå løs i gatene.

De siste månedene har svensk journalistikk vært mer enn kongehus, slanketips og innredningsråd. Javisst, vi har fått høre at vokalisten i Lasse Stefanz har gitt seg, og vi har fått de sedvanlige orgasmetipsene som man må betale i plussversjon for å få, alle skjønner at dette selger. Kongehuset: Viktig fordi monarkiet utgjør en spydspiss av forbilder. Slanketips, selvsagt fordi det finnes menneskeskjebner der ute som kikker på kjøleskapsdøren og skjems når de går til sengs. Innredningsråd, fordi journalister har sett vakre ting de ønsker å formidle. Vi elsker å formidle. Lasse Stefanz blir savnet av hundretusenvis blant folk flest, og folk flest har orgasmeproblemer.

Men som sagt, det har vært mer å fortelle: De siste månedene har reportere systematisk samlet dokumentasjon på hvordan svenske politikere inviterer hverandre på fester, julebord og sommersammenkomster, og forsyner seg av statskassen når regningen kommer ved stengetid. Hvordan en hardt presset svensk økonomi blir skuslet vekk, noen titusen kroner her og noen der, på vin og representasjon. Journalistene har funnet kvitteringer, hentet kommentarer fra servitører, lagt sammen to og to og fått det til å bli fryktelig masse penger. Det er ikke en privatsak hva statens penger går til, like lite som det er en privatsak hva en riksdagsrepresentant forteller velgerne på åpen gate i Stockholm når ølkranene er stengt. Om vi er partiske? Ja, mot sannheten. Journalister stemmer som folk flest, men i jobben tar vi ingen partihensyn, og det er nådeløst.

Vi gjør feil, og vi får svi for det. En redaktør og en enkeltreporter kan stilles personlig til ansvar for ødelagte menneskeliv, og det er jeg glad for. Men blant de største feilene vi historiefortellere begår er at vi underforklarer hva vi egentlig driver med. Vi går stort sett aldri i diskusjon med kommentatortrollene, dels fordi det er skremmende å møte utilslørt hat, men like mye fordi vi ikke tror at det faktisk hjelper på allmennforståelsen av en fri presse, og alle har rett til å mene hva de vil. Og vi forteller altfor sjelden om kollegene våre i land der razzia i redaksjonslokaler hører med til dagliglivet, og vi forteller ikke i tide og utide om venner og kolleger som blir trakassert av myndigheter og næringsliv for sitt frie ord, og vi forteller stort sett bare én gang i året om hvor mange av våre kolleger som har dødd i tjeneste, vi forteller det når årets statistikk over drepte journalister er sluttført. I vårt land møter redaktører skolerett for Pressens Faglige Utvalg når noen mener de har begått en feil, i andre land bare forsvinner de. Én ting har kanskje både kommentatortroll og nordiske journalister som mener seg hevet over den offentlige debatten til felles: Vi tar friheten for gitt, og begge deler er like skjødesløst uttenkt.

Jeg er kjempestolt over å være historieforteller, å få lov til å gjenfortelle menneskeskjebner gjør meg priviligert. Jeg er glad for hver eneste kommentator, hver eneste stemme i frihetens navn. Jeg elsker å være nysgjerrig. Jeg elsker å senke stemmen over leirbålet, ved mikrofonen eller over tastaturet og si at det var en mørk og stormfull aften.

Forresten er ikke bruktbilselgere så verst, de heller. Jeg har aldri hatt råd til å kjøpe noen ny bil, og må forholde meg til dem som selger brukt. Det er hederlige folk, det også. Det er dem det er flest av. Jeg trives med folk flest, nederst på rangstigen.

21 tanker om “Nederst på rangstigen

  1. Jeg er en av disse som er nederst på rangstigen.
    Jeg forsøker å selge bilen min.
    Men jeg er et enkeltmannsforetak.
    Jeg setter pris på journalistikk.
    Den som forteller en historie.
    Ikke historien om den som var full på cava på Solli plass.
    Ei heller om han som har fått en strikkegenser fremvist i beste sendetid.
    Jeg liker historien om han som er bak historien.

    Vil du kjøpe bilen min?

    • Hundrevis av historiefortellere mister jobben i Norge i løpet av de neste månedene. Redaksjonene skal bli mer effektive, har eierne bestemt, og det er vi vant til. Det er et demokratisk problem: Det blir færre historiefortellere, og antakelig flere av dem som skal fortelle politikerne og næringslivet og domstolene hvordan de skal unngå historiefortellerne. Det er en uro i enhver redaksjon, lokal som nasjonal, fredag klokken 16. Da går folk fra desken, og mediestrategene vet det. Da kommer de dårlige nyhetene. På kvelden er det ingen til å ta tak i nyhetene, og mandag er nyheten gammel. Tror de.
      Takk, Gro, jeg kjøper gjerne bilen din ved neste korsvei.

  2. Jeg vet om ett annet yrke, som er nederst på rangstigen, og det er vektere… Men, se, det er en helt annen historie… Og må Gud forby at du noensinne slutter som historieforteller… Da dasker jeg til deg med rangstigen! AMEN***

  3. Hmm… Takk for tankevekkende ord. Jeg elsker det når noen virkelig røsker i myter og inngrodde fordommer. Da tenker jeg «Hah Hilde! Der fikk du den!»
    Så etter å ha skjent litt på meg selv vil jeg bare føye meg i rekken av alle som håper du aldri slutter å fortelle historien!

    • Hei, Hilde! Jeg kommer nok til å stavre meg til leirbålet med kunstig hofte og slenge meg ned på en skinnfell for å fortelle historier til dem som måtte være våken mot kveld.
      Jeg er likevel oppriktig bekymret over at alt skal effektiviseres. Det betyr at historiefortellere må kutte svinger, rasjonalisere historiene inntil bare sluttpoenget finnes tilbake, og da blir det ikke mye til historie igjen.
      Velkommen som leser, og takk for gode ord.

  4. Tja, journalistar er vel ikkje nederst på rangstien? Pressa vert no som a den 4. statsmakt, eg tenker dei er høgare oppe på maktskalaen enn det. Når pressa kan jage eit menneske utfor stupet så seier det seg sjølv at dei har enormt med makt. Det er synd at denne makta vert misbrukt, for det blir den. Det har vi særskilt sett etter 22/7.
    Før var, trur eg, ein journalist meir nøytral. H*n misbrukte ikkje makta si til å fremje sin politiske ståstad som i dag. Men mest av alt brukar ein journalist si påverknadskraft til å fremje idiotiske saker som råd om betre sexliv, råd om korleis ein kan unngå at partnaren er utro på julebord, korleis få finare vagina etc etc. Er dette eigentleg journalistar (med utdanning) som skriv sånt? Dei har tydeligvis ikkje same yrkesstoltheit som deg…? Detter er no ikkje journalistikk men rådgivning, ekspertråd etc. Og ein journalist er ikkje ekspert. Henvisningskildene deira er berre noke svada ein eller annan heimesnekra ekspert har uttalt.

    Elles er eg gørrlei av å lese om «Farmen Knut» , «Danse Bjørg» «Jakten Linda» og denslags. Difor kjøper eg ikkje Dagbladet og VG og slikt. Eg vil ha eit godt journalistisk arbeid og det finn ein skjeldan der.
    Når det er sagt så fins det ei rekke gode journalistar i dette landet som er verdt å fremje. Thomas Ergo og Svein Egil Omdal er mine favorittar. Neppe tilfeldig at begge befinn seg i Aftenbladet saman med andre dyktige journalistar. Elles er eg fan av magasinet Plot. Bedre journalistikk er ikkje å oppdrive (trur eg).

    Det som er synd i dag er at det er åpna for kommentarar i nettavisene, og det er ei einaste stor tristesse. Folk ser ikkje ut til å eige folkeskikk, iallefall ikkje dei som kommenterar der.

    Fint at du er stolt over yrket ditt og kunnskapen du har erverva, det lovar godt og då reknar eg med du ikkje fordjupar deg i dei utvatna programma til tv2 🙂
    Då reknar eg med å lese meir frå deg…?

    Ha ein fin kveld 🙂

    • Hei, Eli SB.
      Når du nevner at pressen jager folk mot stupet, kan jeg tror at du for eksempel sikter til Tønne-saken. Det ble store konsekvenser av den saken, også i interne diskusjoner om hvor langt vi kan eller skal gå. Jeg var selv på et seminar et års tid etter den saken der vi i media fikk klar beskjed av familien hans om hva vi var med på. Det var ingen hyggelig affære, for å si det som det var. Jeg kan garantere deg at blant erfarne journalister og journalistledere sitter den saken innplantet i ryggmargen, og vi deler den videre til dem som kommer fra utdanningene. Likevel er det slik at ethvert menneske eier sitt eget liv, ingen andre.

      Politikken er nådeløs, og jeg vil anbefale historien til Manuela Ramin-Osmundsen, som i en NRK-produksjon den 13.11.11 siden fortalte detaljer fra den andre siden. Heller ikke det var noen søndagsskole-affære. Jeg kan også minne om Anne Alvik-affæren, der Olav Gunnar Ballo i et offentlig brev den 28. april 2010 bad om unnskyldning. Du har rett i at media ikke oppfanget dette. Heldigvis lever både Ramin-Osmundsen og Alvik den dag i dag.

      Plot er et hederlig magasin. Måtte de leve lenge i landet, og takk for gode ord!

  5. Er det ikke slik Jakob, at man kan opparbeide seg integritet som journalist? Det er forskjell på en gravende journalist, og en orgasme-sak-søkende ungjente på jobb for klikk.no. Det er forskjell på se og hør-journalisme, og på hva Walraff drev med. En journalist som arbeider for lokalavisa, har ingen venner. Han bør i alle fall ikke ha det – og for det skal han ha en eller annen respekt.

    Jeg tror at det totale journalistiske produktet har falt i kvalitet. Tror ikke du også? Jeg tror det er fordi vi klikker på hva vi klikker på – og at vi derved får hva vi fortjener. Hadde vi vært opptatt av andre ting enn kongehus og orgasmer, så ville Morgenbladet og dets like tjent såpass mye mer penger at de ville levert et helt annet og bedre produkt. Hadde vi vært opptatt av andre ting, ville avisene vært fylt opp med andre ting.

    Jeg er sikker på at avishusene er like frustrert over leserne sine, som enkelte av oss er frustrert over avishusene.

    Ad bruktbilselgere: De beste er de du handler av mer enn en gang. De selger biler, de tjener penger – men de jukser deg ikke. Andre er notoriske juksemakere. Det finner du ut elleve dager etter at du kjøpte bilen. Det trengs tjue gode bruktbilselgere for å veie opp mot en banditt. Det er rått parti.

    • Hei, Arthur, fint å se deg.
      Journalistikk er svært komplisert som fag, de som skal favne bredt i henhold til «samfunnsoppdraget» må både ta hensyn til publikum og til egenintegritet. Til eiere: nei. Det har jeg aldri opplevd, verken som offentlig eid eller som kommersiell. Det frie ordet er fritt, enten det er ytret under lisens eller reklamepenger, det garanterer jeg for på heder og samvittighet.

      Jeg verken skal eller kan eller vil snakke om hva nåværene konkurrenter eller tidligere arbeidsgivere gjør, det forekommer meg uetisk. Likevel: At Morgenbladet ikke skriver nevneverdig mye om orgasmer er en bevisst satsing, de har nok en viss anelse om at folk flest har lest Kinsey-rapporten for femti år siden. Med andre ord gammelt nytt, som nyhetsjournalister skyr som pesten. At avishusene er sterkt frustrert, for ikke å snakke om redaksjonsklubbene, tror jeg bestemt du har rett i. Jeg skulle kanskje ønske at mer av den debatten fant sted i det offentlige rom, det ville vi alle vært tjent med.

      Forøvrig vil jeg oppfordre mine lesere til å ta en kikk på bloggen til Arthur, som er en historieforteller av kvalitet.

  6. Åpne kommentarfelt på nettavisene er en uting. Før satt folk med hver sin papiravis på kjøkkenet – og spredte ukvemsord over nærmeste pårørende. Nå får hele folket de sure oppstøtene midt i fleisen når de leser nettavisen. Urk!

  7. Riktignok har jeg blitt lurt av en bruktbilselger. Senere ble ny bil kjøpt, etter 5-6 år med offentlig kommunikasjon og ‘sight-seeing’-runder til og fra jobb. Men nederst på rangstigen? Kan det være eiendomsmeglere du tenker på?! Eller andre lurendreiere?

    Journalister har en uhyre viktig og verdifull funksjon i samfunnet, det er udiskutabelt. All respekt. Synes der er mye god journalistikk. Via avisene og radio får vi informasjon som ellers ville vært ukjent eller tildekket. Mye kunnskap tilflyter, en slags viten eller innblikk i forhold/områder jeg ikke aktivt ville oppsøkt er en bonus. Godt med langsomme lørdagsmorgener med kaffe og radio og mange aviser.

  8. Tilbaketråkk: Avishusene og Folket | Arthur

Legg igjen en kommentar