Han står i den andre enden av lokalet, han fyren. Han nikker. Hun nikker tilbake gjennom larmen fra dansegulvet, mot utgangsdøren. Klokken er halv tre, vintertid.

– Det skulle vært snø nå, sier han fyren og tenner en sigarett. Hun bøyer seg forover, bretter opp frakkekragen hans.
– Hva sa jeg til den en gang om å kle seg? Du lærte aldri, sier hun.
Han ler. Stryker regnvann av pannen hennes:
– Nei, jeg lærte aldri, svarer han.
– Så hva gjør du nå? spør hun og holder tak i øynene hans, han vil vike, men hun formulerer det:
– Se på meg. Hva gjør du nå? insisterer hun.
– Jeg farter litt rundt. Forresten har du skiftet parfyme. Jeg kan ikke huske at du brukte den der. Du ble gift med han fyren, du. Ja, ikke at jeg klandrer deg…
– Det høres virkelig slik ut, svarer hun.
– Neinei, du må ta dette i beste mening, nå har jeg jo ikke sett dere sammen, sånn på ordentlig, det er tross alt fire år siden, sier han og har allerede rukket å røyke sigaretten ned til filteret, kaster den til side. Ser på henne med skinnet av gatelysene fuktig i pannen:
– Hun er død, Kjersti. Det ble ikke oss.
– Ja, jeg hørte det, svarer hun.
– Jeg vet at jeg skulle ha ringt deg og fortalt det selv, men du virket så tilstede med han fyren, og så…
Han sier ikke mer.
Hun gjør ikke noe med tausheten hans. Han brukte det ordet hun ikke har hørt på så lenge.
Julegatene er tent, ser hun, det står klart for henne nå.

Finnes også i filmversjon: