Dybdesyn

«Ledende optikere», skrev jeg i et notat en gang, «sier at vi nærsynte gradvis får bedre syn jo eldre vi blir. Men det går langsomt.»

En optiker sa til meg – dette er i anstendighetens navn mange år siden nå – at jeg kom til å bli blind hvis jeg begynte med kontaktlinser. Det var noe nymotens herk han hadde blitt påprakket fra samarbeidende instanser, noe han hadde blitt pålagt å promotere, noe som kom fra Amerika. Alt slikt kom fra Amerika. Hans fag hadde siden midten av femtitallet vært brilleglass i alle varianter, men stort sett bare omrammet av et titalls innfatninger å velge mellom. Så hvem ville jeg være? Den trauste Herbjørn Sørebø-typen? Pilotinnfatning, kanskje, hadde ikke jeg drømt om å bli flyver? Kojak-varianten? Men uansett hva du velger, sa han, skal du aldri bruke kontaktlinser.

«Rent teoretisk skulle det bety at jeg kommer til å se helt klart i en alder av etthundreogtjuetre år», skrev jeg videre i det notatet. Dette regnestykket kan jeg ikke stå inne for nå.

I dag står det klart for meg at dersom jeg virkelig ble blind av å gå med kontaktlinser, ville optikeren mistet meg som kunde, det var derfor han sa det. Han var avhengig av at kundene hans hadde et visst gangsyn, kanskje ikke mye, men nok til at han kunne foreskrive nye glass og holde bedriften flytende. Han ville måttet sende meg til øyelegen i nabobygda, han som hadde slått seg opp til å bli millionær på folks akutte blindhet på grunn av kontaktlinsebruk, hva vet jeg. Jeg tviler ikke på at optikeren faktisk trodde på at man kunne bli blind av å gå med kontaktlinser, jeg vil tro at dette var noe han hadde lest i et blad, kanskje i Hjemmets spørrespalte, eller kanskje en type i Allers hadde stått fram og sagt at dette måtte man ikke finne på, og han tenkte vel, optikeren, at nei, slik kan vi ikke ha det, men så var det dette rundskrivet fra samarbeidende instanser fra Amerika om at han tross alt var pålagt å tilby kundene kontaktlinser. Så det fikk heller bli en avveining, en advarsel, et kompromiss. Jeg var tjue og forsvarsløs mot historier om typer i Allers som valset rundt i blinde på grunn av kontaktlinsebruk, hva kunne jeg vel si?

«I mellomtiden får du nesten bare se litt for meg av og til», skrev jeg videre i notatet. Det kan jeg stå for. Det er en fin ting, å være hverandres øyne tidvis. Jeg kan savne det. Kunsten å utfylle hverandres synsfelt er det vakreste mennesker kan gjøre med hverandre.
«Men jeg jobber med saken», skrev jeg videre. Også dét var sant, og det er ikke til min fordel at jeg ikke jobbet hardere med den saken.

I dag er jeg ikke i nærheten av å bli blind, og optikeren er forlengst borte. Det er ingen triumf, det er tvert imot trist at optikeren gikk bort uten å få vite hvordan det egentlig gikk. Ja, det er trist uavhengig av det, naturligvis. Vi kunne stått der ved disken, han kunne spurt om jeg kunne se klart, og jeg kunne svart at ja, jeg ser noenlunde greit, og takk for at du tross alt tok sjansen på å gi meg kontaktlinser, og han kunne spurt om jeg tross alt kunne greie å se det fra hans synsvinkel, den gangen, da det var en annen tid, og jeg kunne svart at ja, det var jo ikke alt bra som kom fra Amerika, jeg kan jo godt forstå deg. Fint, kunne han svart, jeg mente jo ikke noe vondt med det.

«Og jeg ser deg faktisk allerede bedre på avstand», avsluttet jeg notatet. Også dét var sant. Men den gangen var avstanden for kort, selv for en nærsynt.

4 tanker om “Dybdesyn

  1. Type i Allers, ja. Det var et uttrykk pappa var glad i. Han hadde stadig besøk av dem på butikken. I tillegg hendte det at de dukket opp i andre medier enn Allers. Gjerne på TV. Allers var visst glad i typer. Alle slags typer. I hvert fall ifølge pappa.

    • Typene i Allers var det mange av. Godt å se deg her igjen, Dnort, med flere anekdoter om far din. Tirsdag var jo bladdag. De kom i butikkene i Bjørnevatn, også. Aldri forsinket, en æressak å få blarne fram, antakelig. Blarne var fulle av historier, det var vel Hjemmet som hadde enerett på Dankert-Anna. Hun fra Sørøya, vet du. Jeg fant et klipp med henne i NRKs arkiver en gang. De har det liggende på et spolebånd i kjelleren på NRK Troms og Finnmark i Vadsø.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *