Lørdag formiddag

September 2011.
Løken var alltid bøygen. Alltid på den tiden: Hun hakket den i stadig mindre biter, gjorde som hun hadde sett på tv: bakkanten av kniven gikk bedre nå og mer bestemt. Han fremstilte seg selv som imponert:
– Hvor har du lært det der? spurte han og strøk henne over rumpa.
– Næsj, svarte hun og strødde løkbitene over grandiosaen. Hun var ikke sikker på hvordan hun skulle skjære is-salaten. Hun tok sjansen på å skjære den på langs, visste ikke hva hun skulle tolke kjærtegnet hans som.

De satte seg ved bordet. Han la mobiltelefonen med forside opp.
– Dette er deilig. Jeg er er glad for at jeg ble med deg hjem, sa han, pirket i salatbladene. La dem til side. Hun kjente et velbehag ved ordene hans, kastet et blikk på mobilen hans som lå på bordet. Han så det, snudde den oppned:
– Sorry.

Han hadde glemt å skru av ringelyden, den ringte med «Broen over Kwai». Dara. Dara ra. Ratt. Ratt Ra. Dara. Dara ra ratt ratt ra. La fra seg først gaffelen. Hun sa hun var tent. Han svarte ikke. Deretter la han fra seg kniven:
– Sorry. Må ta den.

6 tanker om “Lørdag formiddag

    • Nei, kjedelig blir det absolutt ikke. Du bruker et ord: «Snill». Det er et enkelt ord som rommer en så stor dybde. Ordet står der bare tilforlatelig i språket, gjør ikke så mye vesen av seg. Likevel: Det er et av de vakreste hverdagsordene som finnes.

  1. Nabogutten som den gangen var (og forble) musikkinteressert plystret melodien. Han var gammel nok til å snike seg inn på kino, lyve på alderen. Jeg var absolutt ikke i den kategorien. Løk? Minnesporene fanges ikke akkurat nå, ‘Broen over Kwai’ fortrenger andre assosiasjoner.

  2. Jeg var ung da jeg var med en sånn mann. Er hun ung? Jeg tror hun elsker han. Det er veldig synd. Hun burde elske en som elsker henne tilbake.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *