Førjulsbrev til Vårherre

Kjære Gud.
Jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått, for eksempel beskjed om at det også i år er halv skatt i desember. Hvis meningsmålingene for neste år blir virkelighet, blir det vel forøvrig om et års tid halv skatt i alle årets måneder. Jeg legger meg foreløpig ikke opp i totalregnskapet for disse valgløftene, men som journalist er jeg selvsagt i beredskap.

Det begynner å bli noen år siden du og jeg brøt med hverandre. Hvor lenge er det siden, Herre? Tretti år? Jeg tror du husker det like godt som meg: Jeg var i opprør. Utmeldingsbrevet jeg sendte til sognepresten, han som knirket når han gikk, han med den kronisk dårlige ånden og den fillete bibelen, brevet der jeg pekte på det problematiske ved en rekke av straffemetodene dine. Jeg husker reaksjonene fra et par av mine sterkt kristeligbekjennende venner: De fortalte meg at du kom til å straffe meg hardt for dette, og de gjentok pastor Hallesbys berømte ord: Hvordan kan du rolig legge deg til å sove, når du ikke vet om du våkner opp i morgen i din egen seng eller i helvete? Men djevelen hentet meg ikke om natten, og om du svevde der et sted over vannene, Gud, vred over utmeldingsbrevet mitt, så tøylet du raseriet og lot meg sove, og jeg våknet alltid opp i min egen seng. I det minste den gangen.

Som du vet: Jeg meldte meg inn hos humanistene. Jeg møtte selvhøytidelige menn som fortalte at julefeiringen skulle jeg ikke ha problemer med, for julen var egentlig et midtvintersblot, eldre enn kristendommen, mye eldre, det var faktisk vikingene som fant opp hele julen, de kristne hadde bare tilpasset seg, sa de, så vi skulle bare feire med god samvittighet. Det gjorde godt å høre dette. Og jeg søkte videre trøst hos Hedningsamfunnet, som gikk mer militant til verks mot deg, en gammel grandtante spurte beint frem om jeg nå hadde gått hen og blitt satanist, men jeg belærte henne: Nei, tvert om, jeg tror ikke på noenting, det er forskjell på et åpent sinn og høl i huet, sa jeg, og jeg tror på et liv før døden. Disse formuleringene hadde jeg lest et sted, og de er fortsatt i bruk. Jeg tror ikke på noe, gjentok jeg for meg selv mens ensomme kvelder ble til natt. Jeg tror ikke på noen eller noe, hvisket jeg, jeg er bare meg selv, hvisket jeg som et mantra, og sovnet etterhvert, og alltid våknet jeg opp i min egen seng, og ikke i helvete.

Vi skulle bli bedre mennesker uten deg, Herre. De mest tolerante, vidsynte skulle vi bli, vi skulle ut i verden og utgjøre en forskjell. Jeg kan betro deg at det gikk så som så. Det hender at jeg skammer meg over at jeg sier én ting, og gjør noe annet. Det var ikke dét vi humanister skulle, vi skulle være sannhetstro, avkle hyklerne dobbeltmoralen, peke på dem og fortelle verden at de ikke hadde klær på. Dette plager meg, jeg forsøker å gjøre noe med det, og det går i små steg forover, derfor har jeg denne uken holdt kjeft: Jeg har ikke vært blant dem som har engasjert meg spesielt i historien om den ensomme, gamle damen som ville betale godt for å ha selskap julaften. Jeg har ikke retwitret min medlidenhet, Herre. Jeg har ikke ytret et eneste ord i sosiale medier om hvor synd det er på henne, og at dette er førjulstidens mest rørende historie. Intet av dette har jeg sagt et ord om, Gud. Grunnen er – og dette vet du hvis du finnes bak nattens finfordelte bleke stjernestøv, for da ser du tvers gjennom meg – at jeg inne i de mørkeste krokene av meg ikke vil ha besøk av en fremmed gammel dame på julaften. For plutselig en dag kan jeg bli stilt til ansvar for ordene mine, en juledags morgen kan det brått stå et ensomt menneske på døren: Her er jeg.

Herre. Det er skammelig at jeg føler det slik, men jeg tror ikke at jeg er alene, og jeg tenker: Ensomme damer som har pågangsmot nok til å rykke inn annonse – hun visste hva hun gjorde, Herre. At de ensomme må rykke inn avisannonser tyder ikke på et iskaldt samfunn, det har de ensomme gjort lenge i billettmerkets navn, men at mange av oss andre maler på oss et ferniss av empati er knapt til å holde ut. Medfølelse uttrykker vi i dag med ett eneste tastetrykk, da vet resten av verden hvor edle vi er. Medlidenheten i dag er bare en Twitter-melding eller en Facebook-like unna, men det er en flyktig medfølelse, empati uttrykkes og leses i noen korte sekunder før den flimrer videre ut i nettets store uendelighet av selvfølgeligheter og påtattheter og blir borte. Tilbake sitter de ensomme i en strøm av sympati. Men det går en elefant gjennom det virtuelle rommet: At det fortsatt er langt mellom liv og handling for de aller fleste av oss. Skal verden bli varmere, er dette et sted å begynne: Ved å erkjenne vår egen prektighet, og å ha et oppriktig ønske om å sette den ut i praktisk handling, forplikte seg. Gjøre noe, ikke bare stå for noe. Jeg er klar over at mitt manglende elektroniske engasjement i saken om den gamle damen gjør meg til et dårligere menneske, Herre. Men jeg greide bare ikke å late som. Gjør et under med meg, Gud. Gjør meg bedre enn hva jeg er. Ta meg ved et mirakel til tastaturet, før hånden min, la meg med automatskrift ytre min dypeste medfølelse, og trykk enter. Men la meg ha fred på julaften. La de små ensomme komme til deg, eller til Kirkens Bymisjon, bare ikke til meg.

Forøvrig vet du nok at livet her nede går som vanlig i førjulsstria, det er ikke de store tingene. Noen lyspunkter, endel tilbakeslag: Vi diskuterer cupcakes, Herre. Vi venter på renteheving. Vi venter fortsatt på russerkulden som Dagbladet lovte oss denne uken: Allmektige Skaper, hold din vernende hånd over reportere som skriver slikt, store Allstyrende, tilgi dem, for de vet ikke hva de skriver. Og det er mulig at det er flere ensomme enn vi liker å tro. Ensomhet finnes også i de tilsynelatende fellesskap, ensomheten kan stå himmelropende avmektig i et ekteskap når gavene er pakket opp og julaftens lys blåses ut, når det siver lukt av slukkede julelys i gråhvite striper gjennom et mørkt rom.

Utover det jeg nå har nevnt er det en viss uro for at verden går under den 21. desember, Gud, slik spådommene sier. Si at det ikke er sant, si at verden står. Men skulle den likevel gå under, spiller det forsåvidt heller ingen rolle hvor vi er på julaften. Da kunne de ensomme liksågodt ha spart seg annonseutgiftene. Det burde du ha sagt dem, Herre, om du finnes bak nattens finfordelte bleke stjernestøv.

11 tanker om “Førjulsbrev til Vårherre

  1. Jeg er sikker på at fru Gud ler godt, og du har ingenting å frykte av henne… Fru Gud er full i moderlig kjærlighet for oss alle, både troende og ikke. Vi fikk denne jordkloden i (jule)gave for mange millioner år siden, og vi fikk da beskjed om å ta godt vare på den. På lik linje som vi ville tatt vare på vår leilighet eller vårt hus.

    Jorden går ikke under den 21. desember, for mayaene hadde ikke mere plass på kalenderen. Og for dem var 2012 flere lysår unna. Dessverre døde de ut før de rakk å oppdatere kalenderen… Alle vet jo at det er vintersolverv den 21. desember. Selv astronomer og astrologer på den sørlige halvkule viste jo det.

    God jul, kjære fetter, og kos deg bak lukket dør på julaften. Jeg vet iallefall at du vil skjenke meg en tanke på julaften, på grunn av julegaven. Og på den måten har jeg, som ensomt menneske, likevel sluppet inn hos deg!

    😉

    • Bare et lite P.S.:
      Vi blir ikke bedre mennesker av å legge ut på twitter og facebook at vi føler medynk med de mennesker som lider i samfunner. Det er enda sånn at det er på våre handlinger og gjerninger i det virkelige liv som gjelder… For man kan lese i den boka som prestene som oftest refererer til at «Pass dere for å gjøre gode gjerninger for øynene på folk, for å bli sett av dem. Da får dere ingen lønn hos deres Far i himmelen». FAR i dette tilfelle kan også være fru Gud som jeg snakk om tidligere, som du vet – kjært barn har mange navn. Herr Eidsvåg kalte (fru) Gud for en Gnom for noen uker tilbake, så… 😉

      Nuvel… TGIF og god helg! 🙂

      • På denne dag, tirsdag 4. desember, har selveste NASA avlyst dommedag. Det står i avisen at romfartsorganisasjonen har nedsatt et eget utvalg, siger og skriver, som bare skal håndtere henvendelser angående verdens undergang. Der blir dommedag benektet. Også denne gangen.

  2. Jeg er i tvil..men tenker at siden jeg er i tvil..så tror jeg Gud finnes? Siden du akkurat har skrevet Brev Til Ham går jeg utfra at du er på vei inn i de troendes rekker igjen… Husker du hvordan det var da slo opp med en kjæreste, og ble sammen med henne to måneder senere? Det ble aldri helt bra..
    Jeg er forøvrig enig.jeg kan ikke feire jul med en gammel fremmed dame. jeg får gjøre andre Gode ting. Jeg tenker at det kan du også gjøre?

  3. ………..Du er god, Du holder av meg. Kjære Gud gå aldri fra meg. Pass på liten og på stor. Gud bevare far og mor (Og alle barn på jord)
    Kanskje det er det vi må halde fast på, at h*n passar på liten og stor, men Gud treng nok hjelp.

    Teksta di her ei av dei beste eg har lest av deg og det vil nok vere mange som kjenner seg att på den eine eller andre måten.
    Vi leitar, vi finn, vi går frå og til….
    Vi viser oss frå go`sida når vi «opererar» i den virituelle verda og ynskjer høyre til ein stad, med gode rette meiningar og inneha desse sjølve. Kanskje er det kontrasten mellom den vi ynskjer vere og den vi greier vere som er tøffast å ta innover seg…

    «For plutselig en dag kan jeg bli stilt til ansvar for ordene mine, en juledags morgen kan det brått stå et ensomt menneske på døren: Her er jeg.» ……..,og vi har eigentelg nok med einsemda midt i eige liv.

  4. Eg tenker at hvis du en dag skal stå til ansvar for ordene dine, så har du ikkje så mykje å frykte. Du setter ord på mange ting som vi andre dødelige ikkje evner å gjøre. Dermed har du fått en gave som du bruker på rett måte. Sette ord på hvermansens tanker og få oss til å tenke. I tillegg til alt det andre du skriver….

    Det er alltid en fornøyelse å lese det du skriver.
    Ønske deg en rolig og fin førjulstid.

  5. Hadde nylig en diskusjon om skolegudstjeneste med en humanist. Hun var litt slitsom å forholde seg til, for hun fikk bare med seg deler av argumentasjonen min. Og så virket det som om hun tolket alt i verste mening.
    Fra å være en passe engasjert kirkegjenger med flere forbehold til kristendommen og det som står i bibelen, gjorde hun meg straks til en kristenfundamentalist som ville hjernevaske alle barn.
    Fanatisme er aldri bra. Uansett hvor den kommer fra. Tra-la-la-la-laaa…

Legg igjen en kommentar til Tanja Avbryt svar