Vargavinter og fimbul, et notat om russerkulde

Russerkulden. Det lammende isdraget som forvandler en ellers laber bris til en farlig sniktrekk, den pustende kulden som først ikke er merkbar før den sitter over knokene, og da er det for sent, da kommer frosten over bar hud. Jeg møtte den en gang slik, på midten av åttitallet, i stumt mørke, et øyeblikk uten votter, og huden ble hvit. I Sverige kaller de det vargavinter, det er den som kanskje er i vente nå. De venter på den, sier de. En svensk vargavinter er det samme som en norsk fimbulvinter. Under vargavinter lusker gråbeinen seg over gårdstun og venter i skogholt, og på andre siden av Kjølen varsler en fimbulvinter at ragnarok er nær.

Men før varg og fimbul kommer, før desember står med sitt aller mektigste mørke, er hovedpulsårene inn mot Stockholm bløte, klebrige. Svensk ord, notér ned til senere bruk: Slask. Dette har intet med promiskuøse menn å gjøre, bytt ut sk med ps, så vil du forstå. Kjørefeltene deler seg i spor, pass på så du ikke havner i grøfta eller i Solna for den saks skyld, for dit skal vi ingenlunde, pass på, blink til høyre, og skal du rundt i en rundkjøring – for det skal vi – blink til venstre halve veien rundt, slik lyder svensk lov.

De fryser på Östermalm. Selvsagt gjør de det, som de fleste andre steder. Men herrer på vei fra Dramatens salonger vet å kle seg som folk. De gjør det på Östermalm: kler seg som folk, kanskje ikke helt som folk flest, men folk flest bor heller ikke på Östermalm, folk flest skal ha gullkort for å kunne gi etter for fristelsene i glassmonterne der nede, og det blinker i håndsmidde mansjettknapper, det lukter dyrt av kvinner som kaster på hestehalen i lyskryssene og holder verdensvant i hankene på papirposer med enstavelses butikknavn på. Folk flest er ikke der, en annen virkelighet befinner seg bare noen trapper ned på gaten, og det kan være kort vei fra Stureplan til en kulde man knapt kan verge seg mot.

Hvordan ble det slik? Noe av det er uflaks, ja. Instanser som svikter, land som går i oppløsning, fedre som stikker av, mødre som mishandler. Men andre grunner: Det kan være tilfeldigheter, like mye som uoppmerksomhet og skjødesløshet med grep om eget liv. Det finnes rennesteiner man kan bygge selv, stein for stein: For en tid tilbake kjente jeg et forskremt menneske som i sin tid hadde vennet seg til en livsstil tilpasset en samlet husholdningsinntekt på et par-tre millioner. Hver dag var en fest. Men en annen hverdag kom i posten sammen med separasjonspapirene, etterhvert også restskatten, og han hadde vansker med å forsone seg med at komfortsonen var forsvunnet rundt ham, nå satt han innemalt i en krok i livet som var gysende kald, og fast i et nabolag som ikke hadde mye til overs for slike vendinger i livet; der i grenda skal man holde sammen til døden skiller en ad. Men han hadde valgt det selv, sa han, og jeg så at han var fylt til randen av selvbebreidelse for å ha vært i overkant ærlig da han erklærte at han ikke elsket henne mer: Forholdet hadde gradvis kjølnet fra forelskelse og dunkende, dryppende kåthet, gjennom flere år med det noen kaller samstemmighet som til forveksling er lik kjedsomhet, og deretter, det uunngåelige: mot likegyldighet. Men han kunne ha bitt tennene sammen i kulden som stod rundt henne, betrodde han meg, for han elsket friheten hun gav ham; han elsket pengene, elsket dem, elsket dem. Han kunne holdt ut i årevis, antydet han. Nå svømte han kavende i det opprørte kjølvannet etter henne, snakket ondt om henne på tomannshånd for å lufte ut og godt om henne utad for å kjøle ned den brennende fasaden, alt dette mens han gjennomførte flyktige, febrilske stevnemøter i storbyen med kvinner som kunne tilby ham fuktige korttidsopphold i komfortsonen mellom lørdag kveld og søndag formiddag, de helgene han ikke hadde barna. Han fant på unnskyldninger om at han gjennomførte det han kalte «et sosialt eksperiment», med stadig nye tilfeldigheter. Men han skjønte ikke hvorfor han alltid frøs. Og han forstod aldri hvorfor han spontant kunne bryte ut i gråt på sengekanten når helgeoppholdet i den fiktive komfortsonen rant ut på tid. Det er bedre å ikke tenke for mye på det, sa han, og ville ha min bekreftelse på at det var slik livet hang sammen: At det gjaldt å unngå å tenke for mye. Jeg protesterte, sa noe om at slik flukt kan ingen holde ut på sikt. Med den replikken slo jeg en alvorlig kile i vennskapet, han kalte meg prektig og gammeldags, dette var den nye tiden, mente han. Siden gikk det den veien det måtte gå. Den siste gangen vi møttes – han hadde kalt sammen til en meningsløs fest med seg selv som midtpunkt – vandret han rundt med en drink, lo støyende av smakløse Youtube-videoer og bablet om at han kunne fly, han hadde utsikter til nok et knull på morgenkvisten, og han insisterte på at nå var han lykkelig, og han snakket bare med dem som ville bekrefte og bejuble ham. Han hadde omsider nådd rennesteinen, sin egen personlige milepæl, og vi så hverandre selvsagt aldri mer.

Videre på vestkanten, nedover Östermalms nedisete, smale fortauskanter finnes salongene der nye frisyrer blir til. Det klippes, kuttes, skjæres, farges, snittes, men jeg har min faste frisør i Oslo, hun gjør det som skal gjøres, og hun spør alltid om temperaturen er passe. Jeg sier ja, den er fin, hun spør hva som er siste nytt, og jeg svarer hva siste nytt er. Hun er den vennligste frisøren jeg har hengitt meg til. Jeg hadde en gang en frisør, eller rettere sagt: han hadde meg. Han bar på sine sprukne gammelmannshender og pustet en hes, surklende gammelmannsånde som luktet størknet, ukegammelt gebissklister, og han hadde en fettete kam som han stappet ned i et vannglass etter hver kunde, han vasket den kammen tilsynelatende aldri, den var sleip og hårete, og hendene hans var kalde, innholdet i vannflasken han dusjet hodet mitt med var kaldt, stolen i skai var kald, plasttrekket han satte som en smekke på meg var kaldt og knitrende, det var kald krig, den virkelig russerkulden, hele syttitallet gikk jeg rundt og frøs, sommer som vinter, og alltid gikk jeg ut med den samme frisyren, fordi han mente at slik skulle gutter se ut. Det var et skrekkens tiår, det var mye jeg ble ertet for, men jeg ble i det minste aldri ertet for frisyren, for alle gutter hadde samme frisyre på syttitallet, det hadde frisøren sørget for. Jentene gikk ikke til frisøren, de gikk til frisérdamen, men de kom ut like alle sammen, de også, bortsett fra Mette som gikk i niende og hadde pult han høye fyren som jobbet på Shell, dere vet hvem jeg mener, det jobbet alltid en høy fyr på Shell før i tiden, og det var Mette som hadde pult ham, og hun gikk aldri til frisérdamen, hun sa at frisérdamen var en sladrekjerring som sa at Mette hadde pult han høye fyren på Shell, hun sa det visst til alle. Hvor Mette klippet seg aner jeg ikke. Frisérdamen tilbød bare to frisyrer, stussing av pannelugg til de unge og permanent til de gamle damene. Alle så helt like ut på syttitallet. Men min faste nåværende har masse ideer, og hun er svært omtenksom. Hun blander kaldt og varmt vann i en vidunderlig bekjent temperatur, og når fingertuppene hennes tar tak i øreflippene mine er det intet som betyr noe annet der og da enn at hun tar tak i øreflippene mine.

På konditoriet Sturekatten et godt stykke opp på Östermalm vandrer servitrisene uanfektet av værvarslene, som om det ikke fantes en morgendag, som om forrige århundre stadig var i veggene. Og det er det, dette er Stockholms eldste konditori, der de første snittene ble servert med kaffe dertil i en nå forgangen tid. De ansatte skrår fjellstøtt langs slitte bord og dype lenestoler, oppad trappestolper og nedad vegger med sine brett og kaffekanner, iført gamle knyttede forklær, vinterkulden står opp langs trappegangen nedentil, men ovenpå er det varm kaffe, glovarm skal den ikke være: Kaffe skal være passe, og det er den på Sturekatten.
Det er hit du skal hvis du ønsker å sitte en stund i egne – eller andres – tanker, og Budapest-kaken smelter i munnen og damene i gammeldags-kjolene svinser og tiden blir til en glemt tid, menn med oppbrettede frakkekrager stiger inn fra Östermalms frosne trottoarer fra fortiden og sier god afton, fröken, skulle det være mulig å få noe å varme seg på i denne russerkulden, og servitrisen svarer selvsagt, herrn, vil herrn ha det sedvanlige, og herrn ser på henne, han nikker, og kanskje vil han invitere henne ut på en spasertur ute ved Gärdet i morgen, kunne frøknen tenke seg det, etter arbeidstid, skal vi si klokken fem? Men frøknen må ta godt på seg, det er russerkulde, og blir det i kaldeste laget kan hun stikke en hånd ned i lommen på frakken hans og gripe hånden hans, det er det ingen som ser hvis hun rent tilfeldigvis skulle begynne å fryse på baksiden av den lille kollen mot vest.

Dette er Bjarne Riesto. Fram til og med i dag fredag kan du se bildene hans i Galleri Riddaren på Köpmanbrinken. Bjarne kan fortelle et og annet om russerkulde, han har vært ute en vinterdag før. Fotografiene hans er møysommelig eksponert på kystlinjen der russerkulden virkelig river: Langs Varangerfjorden i Finnmark. Her nede i storbyen trår kontrastene fram: Løft blikket fra julemarkedene i Gamla Stan, og fokusér på et hvilket som helst av Bjarne Riestos portretter av kulde, og du er to hundre mil borte. Jeg gir mitt æresord på at fotografiene hans viser den rå sannheten om Krampenes, Skallelv, Komagvær, stedsnavn langt borte fra, så langt øst at det egentlig er russisk tid der; tvers over fjorden ligger russerne to timer foran oss. Det var på disse traktene jeg for mange, mange år siden fikk mine første og eneste frostskader, det var der jeg ble skadd for livet: Har man først forfrosset seg, er det noe med vevet som aldri mer blir det samme.
Et eller annet sted er det alltid noe som aldri mer blir det samme.

2 tanker om “Vargavinter og fimbul, et notat om russerkulde

  1. Du beskriver godt den korte veien fra champagne til rennestein. Virkelighetsflukt skaper ingen gode relasjoner. Å tenke for lite er uansett verre enn å tenke for mye. Selv om jeg mange ganger har tenkt at det må føles bedre å være lykkelig uvitende enn klok.

    Det kan forresten hende at Mette ikke gikk til noen frisør. Før jeg ble 28 år og fant ut at det var på tide å ha en sveis klippet jeg de lange lokkene mine selv. En fordel med krøllete hår er at ingen kan se om klippingen er noe ujevn.

    • Det med lykkelig uvitende kan vel gå noen år.
      Jeg tenker det samme, om hvor Mette klippet seg. Familien flyttet etterhvert. Han høye fyren på Shell er noe over femti i dag, og han jobber der fortsatt. Sier ikke så mye. Ryggen er nok ikke hva den var, det knekker i skuldrene når han bøyer seg for å hente pølsebrød i det nederste skapet. Han samlet på fotballkort.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *