Bekjennelser

– Det er ikke slik at døden forsoner de uforsonte, sa en dødssyk venn av meg for noen år siden. Han fortalte skjematisk og kortpustet av smerte om en gjenforening det ikke ble noe av, om et menneske som vendte ham ryggen og ikke hadde noe mer å si ham etter at han hadde fortalt henne hva legene hadde gitt av tidsperspektiver. Hun som fikk spørsmålet hadde ikke mye tid å tenke på, tiden var knapp, det kunne dreie seg om uker, i beste fall noen få måneder, han hadde vært oppriktig med det, ikke lagt skjul på noe. Han ønsket å bekjenne for henne, dette ønsket han å gjøre før døden gjorde det for sent. Hun avslo en forsoning, tok ikke imot en anmodning om tilgivelse, men snudde i døren og kom aldri mer tilbake. Legene var svært treffsikre i prognosene sine, samtalen jeg hadde med ham var den nest siste mellom oss. Jeg har undret meg på om tiden ble for knapp for henne, også: Hun havnet i dødens posisjon, og det er hun som må leve videre med avgjørelsen, han er forlengst bortenfor nåtiden. Hvis hun er makelig anlagt tenker hun ikke mer på det, lar det fare, men ingen kan vite om hun i et nattemørke selv ber om tilgivelse, uten at noen svarer.

Hva skal vi svare på et nødanrop før døden, er det mulig å skyve det foran seg, enda en stund, inntil telefonen kommer, kan vi da be om å få ringe tilbake og etter betenkningstid? Er det da i mellomtiden enklere å bestemme seg for hva en selv bør gjøre før døden? Det er kanskje også mulig å veksle mellom ulike tankerekker som griper i hverandre? På Tøyen har vi de siste dagene kunnet gjøre nettopp dette, bruke egne ord på det, anonymt, for hele verden.


Gatekunstneren Jannik Abel satte opp denne tavla for noen dager siden, og en boks kritt ved siden av. Hit kan vi komme i dagslys eller i ly av nattemørket, med hastige formuleringer, åpne drømmer eller lengsler som har røtter i det mest skamfulle. Sett på avstand er tavla tilsynelatende bare fylt av bleke krittstreker i blåtimene mot kveld. Men den som kommer nært nok, ser at menneskers håp fletter seg i hverandre, en sorg snor seg rundt en glede, et utrop møter et smil.


Om kvelden er tavla full av håp, ordene våre blir fotodokumentert av kunstneren, før hun stryker ut linjene og gjør plass til nye håp for nye mennesker neste morgen. Det har altså vært mulig å komme tilbake mange ganger. Det er mulig å angre seg neste morgen, omformulere seg, si at jeg ikke mente det, jeg var ikke ærlig.


I et intervju for noen dager siden kalte professor i sosialmedisin Per Fugelli døden for en helsekilde: «Hvis du klarer å inngå et samliv med det eneste sikre etter at vi er født, nemlig at vi skal dø, kan det hjelpe deg til å leve vesentligere og litt gladere», sier Fugelli.


Bekjennelsestavla til Jannik Abel blir ikke nedtagget om natten. Folks innerste ønsker får stå i fred.


Før i tiden sa vi at det vi ønsket oss, skulle vi ikke si høyt, for da ville det aldri skje. Det kunne til og med bety ulykke. Så mange ønsker som må ha smuldret skamfullt vekk.

14 tanker om “Bekjennelser

  1. For et nydelig kunstprosjekt! <3
    Jeg blir avogtil grepet av en slags redsel for at jeg aldri får gjennomført oppgaven "å leve" med stil, før døden er der. Vi har fått utdelt et liv, og vi er forpliktet til å ikke kaste det bort. Og døden står der fremme og venter, litt streng, og følger med. Og det strenge blikket gjør at jeg fryser til is og blir helt handlingslammet, og prosjektet "å leve nok" blir vanskelig å gjennomføre.

  2. «Vi har fått utdelt et liv, og vi er forpliktet til å ikke kaste det bort.» er nøyaktig slik jeg oppfatter det. Men for en stund siden snublet jeg over Aubrey de Grey sitt arbeid i noen dokumentarer, og da gikk min tankegang fra å velge det perfekte hus, bil, jobb, bruk av livet, til å finne den beste metoden for å leve lengre. Aubrey de Grey håper å stoppe aldring som vi kjenner den helt, slik at vi lever med vår kropp og hjerne i sin sunneste form (som når vi er ca 25 år), i evig tid.

  3. Fin refleksjon over et flott kunstprosjekt. Jeg vet jo at jeg kan si til meg selv hvert øyeblikk hva jeg ønsker å gjøre før jeg dør, men skulle gjerne vært og sett og skrevet noen ord på tavlen likevel. Sånn er vi.

    Det var en tøff historie du innledet med også. Er det sånn at man kan bestemme seg for at man vil tilgi, eller at man bør late som overfor en person som skal til å dø? Det er mulig hun angrer, men kanskje hun ikke kunne annet der og da. Det står det også respekt av.

  4. Jeg har aldri vært redd for å dø, for meg kommer døden først så fødes vi etterpå, og jeg kjenner dyp lengsel til å komme «hjem»-men må nok vente til det er min tur- jeg er ikke ferdig her på jorda ennå. Og jeg tror at livet er større enn det jeg opplever at det er til nå. Å leve er en masterclass som varer evig- ønsker meg færre eksamener, da hadde jeg nok ikke følt slik lengsel . Men GOD JUL, eller god HVILEtid- når pinnekjøttet er fortært og ett stort og ett mindre barn er fornøyd. DA kommer hvilen 🙂

Legg igjen en kommentar til Ingunn Avbryt svar