Men etter stormen

Ekstremvarsel er ikke til å spøke med. Meteorologene griper sjeldent til det skjemaet. Det ligger ikke til norske statsmeteorologer å ville skremme opp befolkningen, men et stadig mer innesittende folk trenger beskyttelse mot været: Stort sett sitter de fleste av oss innendørs og forteller, skriver, at det var verre vær før i tiden. Eller vi forteller for et helvetes vær det er, og at det er så koselig, det. Det er veldig koselig, det. Skal det være et pledd, kjære? Litt mer te?

Slik kan vi snakke om elementene, men aldri være der. Slik kan vi snakke om emosjoner, men aldri våge å gå inn i mørket, inn i stormens ytterpunkter, vi kan skrive oss, og snakke oss, halvt fordervet om hvor mye vi vet, hvor mye uvær vi har har hørt om, og tenk, en gang hørte vi til og med en historie om hvor jævlig ille det gikk – for andre. Å fryse har blitt noe vi ikke behøver, vi kan gå tørrskodd gjennom det meste, det er lagt pontonger og bruer og motorveier over alt. Vi kan kjøpe oss ut av kulden: Varmeelementer, langtidskontrakter på strøm, slik at vi alltid vet hvor mye vi har å rutte med, og vi kjenner alle noen som tok sjansen, men som feilet, og det var bare fordi de ikke holdt seg innendørs, fordi de tok sjanser, de skulle absolutt gamble, gå på spotmarkedet, og hvordan gikk dét, hva faen var det godt for, de bragte skam og ulykke over seg selv og andre, hva var det vi sa, de skulle hørt på oss, blitt der de var, istedet gikk de seg vill i fokk og rokk, og noen av dem frøs seg helt i hjel. For et jævlig vær det er der ute. Komfortsonen er her, og den holder noe over kroppstemperatur, men ikke mye over, for da blir det ubehagelig, svett. Litt mer te?

Misforstå ikke. Jeg ser på teksten min så langt, og innser hvor skjødesløs, vidløftig og uansvarlig den kan virke: Det kan bent frem synes som om en voksen mann oppfordrer til oppvigleri mot videnskaben. Men det går an å ha flere tanker gående samtidig: Jeg ville ikke, under noen omstendighet, anbefale å trosse meteorologenes råd for enhver pris. Utsteder de ekstremvarsel, så mener de det. Og på den ene siden: Klag ikke til dem etterpå over at det ikke ble så ekstremt, at det ikke var så farlig; meteorologer nå til dags tar ingen sjanser på at vi vet å kle oss, og de tar heller litt ekstra hardt i, men vit at meteorologi ikke er noen eksakt vitenskap, du vet aldri hvordan været blir før det er her, og i visse tilfeller kommer morgendagens varsel an på hvem som er vakthavende. Varslene er veiledende. Samtidig, på den andre siden: Klag deretter heller ikke til dem etterpå over at du forfrøs armer og bein eller havnet i havet: Å bevege seg ute i ekstremvarsel er som å stirre en polarhund i øynene: Det ser tilforlatelig ut, men du gjør det på egen risiko, når som helst kan du stå overfor rovdyrkjeften, og da er det for sent, gatene er fulle av gale hunder. Så: Hvorfor tar vi ikke flere sjanser på å oppsøke storm? Fordi det selvsagt er særdeles uklokt. De fleste sier det. Lytt til erfarne fjellfolk, det er verken en skam å grave seg ned eller å snu i tide.

Men etter stormen. Eller rett før den stilner ned mot sterk kuling – du lærer deg å kjenne nyansene i vind – ta sjansen på det. Når du kjenner at det er akkurat på grensen til at du tør. Skulle du tåle å fryse litt – og det tilligger den før omtalte allmenndannelsen for voksne og barn – da åpner det seg uante muligheter. Barna spør: «Er ikke dette litt farlig?» Vær ærlig og si, ja, det er det. Gå utenfor allfarvei, forlang av kroppen, og av barna, at det skal vandres en kilometer eller tre. Stans deretter ved den minst tilgjengelige stranden.

2 tanker om “Men etter stormen

  1. Det uler på utsiden av husveggene. Vinden har tatt et godt grep om Rypefjord. Er glad ekstremvarslet kom nå som jeg har fri. Liker ikke å bakse ute i dette uværet. Nyttårsfeiringen på Sennalandet får jeg ha til gode til et annet år, når meteorologene kan melde om bedre vær.

    Godt nytt år til deg, Jakob. Ser frem til å følge bloggen din i det nye året som kommer.

    • Hei, Siv. Jeg kan kjenne vinden i Rypefjord når du sier det slik. Det er en type vind som for alltid sitter i ansiktet, og litt opp: Synet av havgapet med yttersida. Sennalandet er vel ikke akkurat noe å kjøre i slikt vær. Takk for følget i året som gikk, vi snakkes, og et riktig godt nytt år.

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar