Årets siste morgen: Glassholka ned Borggata har blitt tynnere, det renner bekker ned ristene langs rennesteinen, hundrevis av liter vann i timen fosser inn i avløpssystemet. Årets siste arbeidsdag, som faller sammen med årets siste dag forøvrig, fortsetter dette været slik kommer snøen som falt i forrige uke til å være ute i havet som snøen som falt i fjor om noen timer, og klokken 0450 er Oslo øst akkurat slik Lillebjørn Nilsen skriver: «Så feier feiebilen Grønlandsleiret opp og ned, fra Enerhaugen ned mot Grønlands torg.» Lompa har forlengst stengt døren, men det virker som om siste gjest fortsatt står stille utenfor, inntil veggen, står der med en mørkegrønn retro-boblejakke, hun har tent en sigarett, og kanskje er det henne som i Lillebjørns tekst opprinnelig stod ved Grev Wedels plass, og tenkte på en bror som hun så gjerne skulle sett, nå står hun her, kikker tankespredt videre østover.
Boblejakken hennes er av den typen som var til salgs i Finland ved juletider på midten av syttitallet, vi pleide dra på julehandel dit, naboen hadde bil, bakruta hadde is langs kantene mens vi kjørte over grensa til Näätämö, og etter det som den gangen syntes som endeløs kjøring: Det stummende mørket langs riksveien ble brutt av butikkenes julelys der framme, før vi parkerte, norske biler på tomgang i et trettitalls kuldegrader, og vi ungene stormet inn til godtediskene og leketøyshyllene, mens de voksne handlet kjøtt og hadde flerdobbel kvote: Kjøttunger, kaltes vi, de voksne kunne handle mer tollfritt når vi ungene var med. De grønne boblejakkene fikk vi nye til jul, og de fleste i gata hadde slike. De var billige, arbeiderklasseforeldre hadde råd til slikt. Og da vi kom hjem, tilbake til lek i mørketidens syttitall: «Når vi hørte brøytebilen nærme seg, la vi oss i sneskavlen og lekte vi var død for å se om brøytebilsjåføren oppdaget oss.» skrev bloggeren Tanteprinsesse gjenkjennende for et par år siden. Der lå vi i grøfta, lekte med livet i grønne boblejakker, mens brøytesjåføren hyttet med neven hvis han fikk øye på oss. Det er et tidsspenn fra den gangen som føles kort når jeg ser kvinnen utenfor Lompa. Likevel er tiden så absurd annerledes.
Jeg har sagt deg før, og gjentar det igjen: Syttitallet var ikke et sted å bli værende i. Harsk sild, kald krig, utrygghet. Det er nok av dem som ble sittende fast i et eller annet tiår: Femtitallet var visst en slager. Det finnes folk fra den tiden som fortsatt har innredet kjellerstuer med jukebokser, James Dean-plakater, nummerskilter fra amerikanske biler. De var en del av ungdomsopprøret i 57, men så stanset det der, men Norge Rundt lager reportasjer om dem, fortsatt. Og åttitallet er såvisst i skuddet, jeg har selv befunnet meg i risikosonen: Jeg har endel kvelder funnet meg selv sittende ved tv-kanaler som sender nonstop åttitallsvideoer. Prøver å rive meg løs. Prøver å huske hvilket dramatisk og uoverstigelig spenn det er fra en tid som nå ikke eksisterer annet enn akkurat der: Som flimrende bilder. Skulle vi åttitallistene gjort det samme som femtitallistene ville det bare blitt urkomisk: Tenk deg en kjellerstue, i dag, innredet med plakater av Samantha Fox, innrammede sitater av Johan J. Jakobsen og en stabel Det Nye? Håpløst. Selv Harald Eia ville følt det beklemmende om han kom på besøk, han ville sagt «kutt» og underkjent sketsjen. Det finnes ingen andre tider å leve i enn nå. Og om noen timer vil gårsdagen føles så 2012. Det er akkurat slik det skal være.
Lekte med bare en gang med brøytebilen. Ble alt for livredd av det til å tørre det flere ganger.
Ellers synes jeg 80-tallet var mye skumlere enn 70-tallet. (Reagan, Thatcher, høyrevind og første finanskrise.)
GODT NYTT ÅR, kjære fetter Jakob! 🙂
Måtte du i 2014 kunne se tilbake på at de beste dager du hadde i 2012 ble de verste i 2013, om du skjønner retorikken til ei som ikke er så stor magiker med ord som herr Jakob Arvola… Nuvel… Det må vel være en flott nyttårsønsketanke å få fra sin kjære kusine, som også var «kjøttunge» på 70-tallet… 🙂
P.S. Liker den nye layout’en på bloggen din… Fresh! 😀