Avskrudd. Stillhet.

I teksten du nå har foran deg forekommer det referanser til hva andre har skrevet, sagt og ment. Du vil kanskje stusse over at jeg ikke direkte-lenker til referansene, slik at du umiddelbart kan klikke deg dit av nysgjerrighet, av irritasjon, i pur glede eller bare for å sjekke om det jeg sier stemmer med fakta. Grunnen til at jeg ikke legger lenker i teksten er med hensikt: Jeg vil at du skal være her, hos meg, nå, og gjøre én ting om gangen. Jeg har stor tillit til at du på egenhånd, etterpå, kan søke deg fram til referansene mine for egen maskin, hvis du ønsker det. Men denne teksten skal handle om stillhet, fokus, og det vidunderlige ved å slippe å multitaske.

Jeg har akkurat påbegynt mitt femte år uten Facebook. Fem år er lang tid å stå utenfor fellesskapet. Ble det slik jeg hadde fryktet? Ble det slik kritikerne advarte mot? Og hvorfor hender det at jeg ikke svarer når telefonen ringer? Hva er det med spenna gærne svarttroster som fyrer avgårde sang klokken fire på morgenkvisten? Jeg starter med det første.

Da jeg gikk av Facebook, var verden i ferd med å gå av skaftet. I alle fall føltes det slik. Hvor ble jeg av? Hva skjedde? Men herregud, Jakob, hvorfor? Det var nøyaktig slik Annie Dahr Nygaard skisserer i sitt fremtidsscenario når hun i Morgenbladet i dag frykter det verste: Hva skjer med vennenes innstilling til deg? Kommer de fortsatt til å like deg, selv om du fratar dem muligheten til å trykke liker? Jeg hadde ganske nøyaktig like mange venner der som Dahr Nygaard skriver: et pent tall rundt 300 pluss. Få av dem hadde jeg daglig eller ukentlig kontakt med den gangen, og få av dem i dag. I likhet med henne mistet jeg muligheten til å følge med på privatoffentlige krangler og kurtiser: Hvem som var i gang med hvem, hva som utspant seg på veggene rundt om. Jeg ante ikke lengre hvem eksen datet, annet enn hva hun selv fortalte, jeg visste plutselig ingenting om hva som skulle foregå i helgen, annet enn hva jeg kunne lese i avisen eller bli fortalt om over lunsjen på jobb, eller om en venn fra det virkelige liv ringte. Det ble akkurat slik Annie Dahr Nygaard, som i går slettet sin egen Facebook-profil, skriver.

Men det blir verre, Annie: Som frilanser en stund etterpå gikk jeg glipp av jobber, rett og slett fordi jeg ikke var på arenaene der kremjobbene ble annonsert. Jobbene jeg var avhengig av å få, og hadde lyst på og var kvalifisert til, lå som utrop i Facebook-grupper som bare innvidde hadde tilgang til, og jeg ble avhengig av papirutskrifter og klipp-og-lim-teknologi fra andre for å søke, jeg ble stående med lua i hånda og si takk. Jeg hadde dessuten fratatt meg selv muligheten til et «sosialt liv», jeg måtte oppsøke oppslagstavla på biblioteket, som jeg hyppig brukte, og selv kontakte venner, enten på telefon eller vandre gjennom snø og vind. Dette med jobbene var ubehagelig, det med biblioteket var en nyforelskelse, det med vennene var rart.

I dag, noen år senere, er jeg avskåret fra den demokratiske muligheten til å delta i diskusjoner på en rekke nettaviser og diskusjonsfora; redaksjonene forlanger Facebook-konto. De trodde at saklighetsnivået skulle bli bedre, men det ble bare verre. For noen år tilbake ble vi fortalt at framtidige arbeidsgivere kom til å google oss og meningene våre, og at det bare gjaldt å passe seg for hva man skrev og aller helst forbli en anonym skygge, i dag ser ikke dette ut til å stemme: Folk skriver de verste uhyrligheter under fullt navn, og arbeidsledigheten her til lands er rekordlav.

Jeg har dessuten, på den arenaen, frasagt meg muligheten til å bli likt. Det er med andre ord færre som liker meg nå enn før. Dette er det verdt å stanse opp ved: Robin Sloan har skrevet et såkalt tap-essay om nettopp dette. Et tap-essay er en tekst utformet som en app som du installerer på telefonen, og der det ikke finnes noen vei tilbake: har du først startet å lese, må du trykke på skjermen for å gå videre til neste setning, teksten går ikke tilbake til start før du har bladd deg fram til siste setning, det er en tålmodighetsprøve for et digitalt skadet menneske, og Sloan skriver, om likes: «We like everything, but I am growing suspicious that our likes don’t mean much at all in the endless flood, and so I find myself wondering: What does it mean to love something on the internet today?». Vi liker alt mulig rart, men det er fordi konserner har bestemt at det er det vi skal gjøre: Like, for det ligger i templaten. Å «elske» blir for nært, for flaut, beklemmende? Naturligvis. Å like er vårt alles felles, digitale multiplum.

Helt avskrudd er jeg ikke: Jeg har Instagram-konto, der jeg kan kommunisere med billedspråk når ord blir fattigslige. Der kan jeg både avgi og motta likes. Jeg er på Twitter, men vurderer det fortløpende. På Twitter i dag hevdet et par av følgerne mine, etter dagens utblåsning i Morgenbladet, at det har blitt så in å gå av sosiale medier. Det er mulig det er på moten å true med det, men det er langt fra behagelig å ta steget ut og gjøre det: Da et par profilerte Twitter-brukere gikk under radaren i høst, kom vittighetene retwitret som hagl: Å forsvinne fra Twitter er litt som å rømme hjemmefra som unge; vi vet at de kommer tilbake, skrev folk og flirte. Slik er konsensusen blant de mest avhengige av sosiale medier: «Ja, for du er så tøff, du, som skal mot strømmen. Du klarer deg aldri uten oss. Du hører hjemme her, du. Så hold nå opp med det tullet, og kom deg tilbake.» Men jeg tror snarere at det er frykten som snakker, og ikke det tilsynelatende hånfliret: For hvis alle drar, hvor skal da jeg gjøre av meg? Skal jeg sitte her og snakke med meg selv? Og når jeg nå skisserer ubehagelighetene ved å gå offline, sier det seg selv at det koster å være kar.

Jeg har aldri vært ute etter å ta Facebook spesielt, men jeg er mellommenneskelig og journalistfaglig kritisk til hva sosiale medier, også telefonen, gjør med roen og tryggheten i sjelen. Det finnes få, om noen, fristeder i det offentlige rommet, og vi føler oss stadig mer forpliktet til å forteller hvor vi er, hva vi gjør. Gjør vi ikke det, føler vi at rastløsheten og utryggheten kommer over oss, vi føler på et vis at vi skylder verden å fortelle det. Hvor selvopptatt er ikke dét? Jeg tør å bruke «vi», fordi på seg selv kjenner man andre, og ikke minst: På andre kjenner man seg selv.

Men sannheten er at du skylder ingen å fortelle hvor du er, hva du tenker og hva du gjør. Likevel kan jeg godt lette litt på sløret og fortelle: I skrivende stund fredag er telefonen min avskrudd. Det er ikke mulig å få tak i meg, og jeg eier ikke skam eller skyldfølelse i livet: jeg elsker det. Jeg multitasker ikke, og lyden av sms, standardringetonen og Tweetdeck er byttet ut til fordel for konsentrasjon om denne teksten, pluss en usedvanlig henrivende arie for full tutings over høyttalerne og utsiktene til et ikke navngitt, billedlagt måltid, jeg kan være på Tøyen eller i Hamburg, det har ikke noen noe med, det knekker i nakken, og det er hos meg et godt tegn: Jeg slapper av. Jeg bestemmer selv hvor lenge denne isolasjonen skal vare – til klokken 22, eller til i morgen? Til søndag? Til natt til mandag? Aner ikke. Kan ikke gi noe klart svar, jeg må kjenne litt på det. Naturligvis er det tilsynelatende totalt uansvarlig. Men her er jeg ved sluttpoenget, godbiten, Annie: Ja, du mister mye: Invitasjonene. Tilbakemeldingene, likes’ene. Du mister jobber, nyttårsinvitasjonene. Du riskerer å finne ubesvarte anrop på displayet og spørsmål på telefonsvareren, og du må forklare hvor du er, hva du føler, hva du har gjort, hvor du har vært. Men du vinner tid, konsentrasjonen blir bedre, som spaltist i Morgenbladet kommer du til å skrive mer og stadig dypere, du blir mindre fragmentert, du kan føre samtaler uten flakkende blikk. Du kan spise middag uten å lure på om virtuelle venner liker at du spiser middag, men faktisk like maten og verten ved å si det rett over bordet: «Jeg liker dette. Og jeg liker deg.» Ja, kanskje kan du bent ut sagt si: «Jeg elsker maten, og du er bedårende.» Du er ikke helt sikker på hvor telefonen er – i jakkelommen eller i ryggsekken? Du blir kort og godt tilstede der du faktisk befinner deg til enhver tid.

Dette kan i sin tur også føre til at du hører lyden av svarttrosten, Turdus merula, en vinterettermiddag i januar. Svarttrosten er en pussig skrue: Jeg hørte lyden av den i morges. De fleste andre svarttroster har dratt sørover, men noen overvintrer i parker og støvete kvartaler, i skogholt, de flyr forhutlet att og fram, men de blir. Noen ganger ser man ikke skogen for bare trær, og hører ikke nyansene i et pip.

13 tanker om “Avskrudd. Stillhet.

  1. Hm..dette var det fint å lese..
    Jeg tenker av og til på all tiden som bare forsvinner. På Facebook,eller egentlig generelt på nett.
    Jeg er ganske flink til å skru av. Likevel forsvinner mye tid på tull..
    Du ga meg tilbake tankene om å hoppe av!
    Takk.
    🙂

  2. Å nyte god mat i godt selskap er selvsagt best uten mobil. Den eneste gangen jeg har tatt frem mobil i slike sammenhenger har vært for å avfotografere spesielt kunstferdige retter som jeg gjerne vil plassere i minneboka. Duftene, smakene og samtalen over maten kan jeg se i bildene flere år senere.

    Du har skrevet en fin tekst om å være tilstede, uten å være overalt samtidig. Jeg har hatt mye glede av sosiale medier, spesielt blogg, så ser ikke SoMe bare som en tidstyv. Det går også an å være tilstede i en tekst og møtes mellom linjer. Selv om det selvfølgelig gir mer nærhet å være på samme sted til samme tid. Men jeg er helt enig i at multitasking stjeler fokus fra alt, ordet i seg selv er jo definisjon på å splitte tiden sin opp i så små bestanddeler at du ikke merker hvor den forsvinner…

  3. Ingenting er lettere å slå av enn en pc. Det fine med sosiale medier er at man kan nettopp det. Finne den gode alene-tiden uten nett. Finne den morsomme sosiale tiden på nett. Helt uten å melde seg ut av verken Facebook eller Twitter. Sånn er min erfaring, litt annerledes enn din altså. Godt nytt år!

  4. Takk, dette trengte jeg nå, her jeg sitter alene (selvvalgt) i helga og har bestemt meg for å jobbe med tekst, fordi det gir meg en helt annen ro og konsentrasjon enn mye annet jeg gjør i hverdagen. Det gjør godt å ha det slik, og det gjør godt å lese det du skriver.

  5. Nei, det er ikke lett å skru av.
    Vårherre vet hvor mange ganger jeg har proklamert i store bokstaver at jeg skal ha pause.

    Bloggpause.
    Facebookpause.
    Twitterpause.
    Instagrampause.

    Det fungerer kanskje i noen dager. Eller timer. Og så er det pålogget igjen.

    Det gir gjenklang, Jakob, når du sier det er redselen som taler.
    Jeg er redd for å gå glipp av noe. Kall det ekstremt sidesyn. Så innmari opptatt av å få med meg alt at egentlig så får jeg ikke med meg noe. Og i de verste tilfellene så havner jeg i grøfta. For alle vet, at titter du på trærne som farer forbi og ikke på veien der du kjører, godt over fartsgrensa, så går det galt.

    Og middelveien? Middelveien har jeg ennå ikke funnet.
    Jeg er redd jeg har kjørt forbi den. At den er en smal sti, der du må se det godt om og tilbake for å finne retning. Der du må lytte for å finne fokus. Og der du må stoppe opp, lukke øynene og kjenne at du lever.

  6. Svarttrosten sang her også. Kanskje i gaten bortenfor. Hørte den fra terrassen høyt oppe. Mens Lillemor på 2 år hånderte IPhone eller IPad’en med stor glede. Mens far og mor og onkler og tanter konverserte, mest på FB. Eller noe annet. Noen i smug. Med phonen i hånden under bordhøyden.

    Følte jeg meg ensom i besøkshavet? Nei. Ikke når svarttrosten synger. Lengselen etter vår dukket opp. Helt i fred kunne jeg fabulere. Mens rettene ble båret inn og ut, champagnen fylt på og tastene beveget seg. Utba som vanlig en skål ‘for de som ikke lenger er tilstede’.

  7. Enig med Andreas; applaus!
    Jeg får kjeft til stadighet fordi jeg ikke svarer på telefon, eller e-post øyeblikkelig. Jeg tåler det. Jeg er opptatt med å leve livet mitt, der livet mitt er – ikke alle andres, eller via sosiale media.
    Nettopp i disse dager forbereder jeg total stillhet og ensomhet. Har leid leilighet i Italia, uten internett-tilgang, og med mulighet for mobilen på stille, eller av. Uten tv, men med musikk-maskin. Og et ubeskrivelig vakkert landskap så langt øye kan se.
    Laptopen og jeg skal jobbe – med tekst. Lang tekst. Jeg skal tenke lange spaghetti-tanker, ikke små fisete nudler.
    Og jeg er sikker på at en og annen svarttrost kommer til å gi lyd fra seg.
    Jeg vil heller at folk skal like meg, rett i trynet på meg – ikke via et tastetrykk.
    God stillhet til deg, Arvola. No fær æ 🙂

  8. Wow… nå er jeg enda engang overbevist! Det er bare slik jeg er skrudd sammen, bekreftelse fra andre på at jeg ble med på «den store reisen» altså facebook, kun var for å gjøre meg nyskjerrig mer enn jeg var fra før. Altså; borte ble jeg for mange hundre menesker. Å fytti katta det føles deilig. Jeg har nok med noen dager å lese blogg som denne. Gir menig! Takk for alt det du deler, Jakob! Godt år til deg og dine.

  9. Kjære folk. Kjære Bente, Anbjørg, Sølvi, fjellcoachen, Maren Ninni, Lisa og Andreas, gunnhild og Elin. Jeg leser dere med stor glede og varm takknemlighet for at dere deler, og liker. Jeg er ganske avskrudd for tiden. Delvis er grunnen den samme som gunnhild beskriver. Gode lesere: Takk.

  10. Jeg trykker på «Like» og kommenterer: – Velkommen til narsissismens tidsalder, får man vel bare bittersøtt si… Internett åpnet døren for vår virtuelle navlebeskuelse, der vi surfer på våre enmannsbåter av is. 😉

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *