Kroppsbeherskelse

Det lukter nystekte vafler. Søt, innsmigrende duft av de ferskeste vafler som stekes siver ut på oppløpssiden på Frogner stadion. Det står et hundretalls unger og venter. Foreldre holder tak i ivrige hender som peker: Isprepareringsmaskinene går rundt på siste runde, klokka er snart halv fire på ettermiddagen, og isen skal bli blank og fin til siste økt, ingen har lov til å være på banen mens preppingen går. Ungene balanserer ytterst på skøytene, de vet at snart kommer stemmen over høyttalerne. De ligner ivrige, pesende engelsksettere som holdes stramt før de skal få springe fritt, snart, snart. Snart sier han det. Snart. Ispreppingen går ulidelig langsomt, den siste runden virker som en lidelsesfull evighet. Et titalls gutter i midtre tenårene har kommet til, de står med ishockeykøller og værer mot banen, knuffer i hverandre, sprekker i stemmene, har ikke fått den stabile bærefrekvensen som kjennetegner at stemmebåndene har blitt slik de skal være. Men snart. Snart. Og så kommer stemmen over høyttalerne: «Og det er fri bane.» Et hundretalls unger velter ut over den skinnende blanke isflaten. Jeg tar selv fart mot skalken med lyden av gledeshyl rundt meg. Snart har blitt til nåh.

Rett foran meg faller ei jente i seks-sju-åtte-årsalderen øyeblikkelig i iveren med et brak i isen. Hun smeller rett i isflaten med tinningen først. Foreldrene har ikke rukket å komme seg på siden av henne, jeg ser øynene hennes trille rundt i øyenhulene, det var en skikkelig smell, og jeg ser at hun kjenner etter: Slo jeg meg? Var det vondt? Hun formulerer selv disse spørsmålene i hodet før foreldrene gjør det med ord: «Slo du deg? Var det vondt?» Hun kjenner etter, det hele skjer på sekunder. Hun vurderer. Og kommer til at svaret er nei, hun falt, men smerten var til å holde ut, og hun er like hel, rister på hodet, fallet var i øyeblikket var mer skremmende enn vondt, gleden over at ispreppen er over og at hun endelig kom seg ut på isen var større enn smerten. Hun rister på hodet igjen, stabler seg på bena og er over på bortre langside før de voksne har fått sagt «vafler». Jeg veksler med henne på nedre skalk, og hun ler. Selvsagt ler hun. Hun ler en latter som kommer fra innsiden, slik bare ei småjente kan når hun kjenner at hun behersket smerten og kom seg på bena igjen. Hun har ikke hjelm.

Det er blant annet slik vi lærer oss at smerte ikke trenger å være farlig. Kulda river i nesen, isen er hard som stål, men vi er der frivillig, vi utsetter oss for dette vågestykket av fri vilje, kanskje egentlig av frihetstrang, og vi har til og med betalt ledelsen på Frogner stadion for å få gjøre det. Jeg vet med sikkerhet at flere her på isen skal få kjenne større, indre smerte senere i livet, gå i isen med et smell, og jeg vet at det verste man da kan gjøre er å dyrke smerten hos dem, og by på vafler. Da kommer angsten for isen. At det egentlig er tryggere i bua. Noen av dem kommer til å sitte i sofaen hos en terapeut, om tjue år, kanskje førti, og si: «Jeg vil ikke være der ute. Det er kaldt, det er hardt, det er ingenting å trakte etter. Jeg vil heller ha vafler.» Men en dyktig terapeut byr ikke på vafler, og blir sjelden sitert i blogger når historien skal skrives om hvordan vi kom oss på bena igjen, rett og slett fordi vi innerst inne, meg inkludert, vet at de har sagt ubehagelige saker og ting for lukkede dører, unntatt offentlighet. Ting vi ikke vil gjenfortelle, som: «Du er ikke en taper, men du oppfører deg som en. Jeg nekter å tro deg. Du sitter her og forteller meg ikke hele sannheten, og du betaler til og med for det. Du må virkelig ha kjempegod råd. Jeg gir deg ikke vafler, fordi du har bedre av å komme deg ut på isen igjen. Det du kjenner, er smerten ved gleden over livet.» Men sannheten er at vi en eller annen gang i livet kan trenge trenere. Som varsomt kan presse grensene våre, steg for steg, som ikke tror på tafattheten vår. Men selvsagt vil vi helst si at vi greide det selv. I dag vil jeg gi et flerfoldig leve for skøytetrenerne, hvem de nå enn var: en terapeut, en eks, en onkel, en venn, som trodde, og visste, at det var mer å ta av. For jeg vet, om jeg skal være ærlig: Dette hadde jeg aldri greid helt alene.

Jeg begynner å bli trøtt av å lese depresjonsblogger, som har utviklet seg til å bli en egen sjanger. De ble de såkalte rosabloggernes selverklærte motstykke: De påstod seg å skrive om de «viktige» tingene: Livets endeløse, nidtriste tristesse. Det er få av dem som overrasker, og et enda færre fåtall som skrive oppriktig: Om hvordan en depresjon kan utvikle seg til en selvmedlidenhet, en evig klagesang, bejublet i kommentarfeltene av menigheten. Å stå i nedslagsfeltet til en depresjon kan være et endeløst minefelt. Mineleterne snakker ikke, de bare tar imot, de kommenterer aldri, de vet. De av oss som har stått i depressive tanker, og det begynner å bli noen hundre tusen, må erkjenne at mange av de virkelige heltene er de tause. En depresjon er ikke en enmannskrig mot hele verden, en tidligere deprimert er ikke en self made man eller woman som trosset vær og vind, evige nederlag, smell i isen og fiender overalt, for plutselig en dag å kjenne at all tristessen bare forduftet. Det er ikke sant. En depresjon som går over er ofte resultat av innsatsen til et iherdig bakkemannskap, en terapeut som ikke gav medhold i at hele verden er urettferdig, en kjæreste eller en venn som plutselig satte foten ned og sa det som det var, og i kjølvannet av en nedstemthet kan det ligge svik, selvrettferdighet, fornektelse og selvfornektelse. Og dess mer det blogges ukritisk og uimotsagt om det, dess mer forsterkes myten om depresjon som noe vi kan trylleskrive oss ut av, ved hjelp av lojale medspillere. Brutte forhold som vi tidligere deprimerte la bak oss: Hvor ofte hører vi om det? Der har vi konturene av et stort tabu. Plutselig er bare «alt» bra. Hva om vi strakte ut hånden og formulerte et «takk»? Hva om vi fortalte at det ikke bare var oss det var synd på mens det stod på som verst? Har vi lært noe? For eksempel at å skrive blogg eller bok i en depresjonsfase er å bruke selektiv hukommelse til egen vinning? Man blir ikke kreativ og klarsynt under en depresjon. Man blir bare trist, trasig, navlebeskuende, ensidig og ikke så rent lite pompøs. I boken «Så gör jag» skriver forfatter Bodil Malmsten om sine egne skriveprosesser. Hun setter ord på dette når hun siterer Paul Anton Rye: «Fågeln sjunger inte vackrast när hjärtat brister, fågeln sjunger vackrast när den sjunger för sjungandets skull. Först när hjärtat har brustit färdigt sjunger fågeln bäst. Så länge hjärtat blöder blir det bara skval.»

Det er grunn til å stille spørsmål ved om mange skriveverksteder for depresjoner eller diskusjonsfora for deprimerte er minst like usunne steder å oppholde seg for lenge i som å henge rundt klikkdesignede, velpolerte nettsteder for kropp, penger og klær. Og jeg har problemer med å velge hvilken av disse to motpolene som er mest langtidsskadelig.

Ungguttene med hockeykøllene suser om hverandre, snurrer rundt, de aner ikke selv hvor mye kraft de har i seg, smeller pucken verdensvant inn i den plastkledte skumgummien med hundrekilos trykk, de kjenner ikke selv hvor sterke de er. Det er fart, spenst, sprukne stemmer, latter. Jeg ser på dem og smiler, og tenker samtidig: Om jeg bare var slik, den gang.

Kroppsbeherskelse er å være her, nå, ute på isen, kjenne at det svir når man faller, og ha et mål der framme: Oppløpssida. Jeg kjenner selv at isen er tørr og sprukken på bortre langside, når det er langt igjen, jeg har problemer med skjæret der nede hvor jeg med sikkerhet vet at Oscar Mathisen, Ivar Ballangrud og Laila Schou Nilsen fortsatt hadde hendene på ryggen, men kastet armene ut i villt begjær mens det ringte om ørene for siste runde, og jeg kan kjenne at isen blir mildere, våtere, de siste hundre meterne mot mål, jeg er ingen erfaren skøyteløper, jeg er knapt nok en hobbygjenger, men selv jeg greier å kjenne det, når eggen tar tak: Når flyten kommer. Det er med målet i sikte at det går hett for seg, det er derfor isen er fuktig og sporete her. Her og nå. Når det dirrer i anklene. Det er først da, når man har brutt målstreken, at man kan unne seg vafler.

En eldre kar, kanskje seksti, smiler, glir opp på siden av meg, hilser med ullvotten, fyker forbi meg med et par korte hoftebevegelser. Det ser så lett ut.

19 tanker om “Kroppsbeherskelse

  1. Nå fikk jeg lyst til å teste skøytene igjen, fint skildret. Smaker gjerne på vafler, men ikke før jeg har blitt sliten i anklene etter å ha gått noen runder.

    • Tror ikke vi skal være så redde for å gå noen runder. Tror heller ikke vi skal være så engstelige for at det gjør vondt å falle, for det gjør det. Jeg bare tror ikke vi blir gode livsløpere av å fikse alt selv.

  2. Flott visuelt skrevet, herr Jakob! 🙂
    Digresjon: Jeg har ett par hockey-skøyter liggende innerst i boden, som ble kjøpt for 3 år og 30 kilo siden… Under meg på hvor lenge de blir liggende der før de blir hentet fram… 😉

  3. Jeg deler ditt syn på det du beskriver.Var en oppmuntring å starte dagen med disse tankene.At et skip har anker er fornuftig men det kommer ingen vei på livets hav om en lårer det i tide og utide.Men å bruke det når skipet trenger reparasjon eller for å bunkre mat er helt avgjørende om det skal vare lengst mulig.
    Ha fine dager 😉

  4. Du bevegar meg med orda dine. Du skildra så fint «her og no» på isen, eg er der, og du flettar det flott inn til det indre, som eg også kan kjenne att godt. Å ha medvandrarar, private og profesjonelle, som ser «sparkar» og støttar,utgjer ein forskjell.
    Vaffler er aldri feil 🙂

    Ynskjer deg ein god dag.
    Mvh Marie

  5. Har du et eksempel på en depresjonsblogg med kommentarer som ikke på noen måte motsier de negative tankene?
    Mener du virkelig at det er lurt å si til en person som er langt nede: «Du oppfører deg som en taper.»? For meg høres det nesten ut som «Ta deg sammen!»

    • Jeg kommer ikke til å nevne noen som helst blogg som eksempel på dette. Og ja, jeg synes det noen ganger er helt greit å si til et menneske som er i ferd med å grave seg ned i selvmedlidenhet, som ikke lytter, som konstant er skeptisk til andres råd, som ikke tror på noe, som ikke vil prøve, som ikke er ærlig med at det finnes muligheter, som skylder på alt og alle, som sier at ting skal skje i morgen, eller neste uke, bare ikke i dag – da synes jeg det er helt greit å ta et tøft grep. Jeg har blitt utsatt for det selv en gang, og det tok tid å nå takknemligheten over det.

  6. Jeg ble utsatt for en god sjel som så det gode i meg og fikk det fram, en som trodde på meg da jeg ikke hadde styrke til å tro på meg selv, en som lyttet, en som strålte som en sol i den mørke verdenen jeg var i. Bare et smil fra henne kunne få meg til å smile. Det kom fra hjertet. Det tok tid å floke opp alle flokene, men hun tok seg tid.
    Jeg har opplevd mye mobbing. Om en terapeut sa at jeg oppførte meg som en taper, ville det ikke virket på meg – for jeg brydde meg ikke om å være en vinner. Jeg hadde vært en vinner og jeg visste at jeg ikke ønsket å være det lenger. Å vinne. Hva? Det hele høres meningsløst ut. Jeg ville bare være meg. Og at det skulle være nok.

  7. Dette er én av de få gangene det har gjort virkelig vondt å lese en tekst jeg kan relatere til/kjenne meg igjen i, og en tekst som tvinger en til å erkjenne deler ved seg selv som ikke er så bra, og ta inn over seg ord man egentlig ikke vil høre (nettopp fordi det er vanskelig og gjør vondt). Men jeg vet jeg trenger å høre sånt oftere. Hurra! (og takk) for det. Modige og sanne og vakre ord.

  8. Jeg synes folk som har lyst til å gå på skøyter skal gjøre det.
    Når det gjelder terapeuter og det å by på vafler, så er det min oppfatning at en dyktig terapeut er den som vet å by på det som trengs. Og noen ganger trengs vafler, det finnes mennesker som aldri har blitt tilbudt det. Andre ganger trengs noe helt annet.
    Min erfaring er at den det gjelder kjenner til sitt behov. Selv om det av og til er tilslørt hva det er, og må avkodes, gjerne ved hjelp av en terapeut eller et medmenneske.

    God tur på skøytebanen.

    • Noterer meg ordet «avkodes», det er temmelig presist. Det er bekymringsfullt at noen ikke ønsker eller skjønner avkoding, og da er man som medhjelper like langt. For et sted slutter ens ansvar som venn eller nærmeste, og går over til å bli distansert bekjent, eller noen ganger, nødvendig: et brudd.

      • Jeg er enig i det siste du skriver om at venner o.l. må avgrense sitt ansvar. Og også innse hva som er mitt og ditt oppi dette.
        Avkodingen må personen selv stå for, mener jeg, og da må hjelperen treffe på rett måte, tror jeg, for akkurat den personen. Noe som kan være veldig ulike måter.

  9. Veldig godt skrevet og mye riktig her.
    Men du vet, noen ganger kan man ikke riste av seg smellen i isen. Man kan få traumeskader som forverres ved ytterligere aktivitet. Så det er nok sant, som Gamle ugle skriver, at «noen ganger trengs vafler» …

  10. Erkjennelser sitter dypt rotfestet, de er ikke til å ta feil av. Det virkelig store mørket har en ikke forlatt umerket. Det sitter i deg som hule øyne i en døende. Lette å kjenne igjen for de har grenser, retning og fasthet. Noen tolker det som avstandtagen og kulde. De tar feil. Vi er alle i vår egen boble og i noens bobler er det vafler og kaffe langs hele veien. En må velge å sparke fra i bunnen av den dype brønnen og klatre opp og møte lyset (Haruki Murakami :»Trekkoppfuglen 1999) En voldsom seier venter

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *