Samtale

Det lukter surfyrt ved over Tøyen, månen skinner kvartfull og skjev over Botsen. Det lukter litt slik det gjør i Karasjok på denne tiden, når smogen fra vedfyrte hus har lagt seg som et lokk over bygda, når man kjører inn ved Samvirkelaget og bilens lufteanlegg inhalerer røykteppet. Parkerer bilen, trekker inn kulden i nesen, når det river i nesevingene og innsiden av nesen blir følelsesløs. Kulde er kulde, og vedfyring lukter likt.

Det trekker fra døren når kafégjester kommer og går. Han ser på meg:
– Før eller siden må man stå for noe. Det spiller ingen rolle hva du tror på, hva du bekjenner deg til, om du tror eller tviler. Men før eller siden blir du avkrevd et svar på hva du innerst inne står for.
Han sier at kaffen her slett ikke er så verst. Jeg nikker, han fortsetter:
– Advokater. Hva står de innerst inne for? De mener én ting den ene uken, en annen ting den neste, enhver klient snakker sant, alle forbrytelser har noe formildende over seg. Har de? Hva er moralen i dette, i sin ytterste konsekvens? Og kunstnere, i enhver avskygning: Holder det å distansere seg, hevde seg opphevet enhver etisk tyngdelov og innbille seg at kunst er fri, men samtidig frikoblet regimer, meninger? Vladimir Vysotskij stod oppreist mot en slik villfarelse, de ru og rå sangene hans gikk fra hånd til hånd på kassetter, og kom de i hendene på en apparatsjik ble husnummeret notert i boken til senere bruk. Det kunne være livsfarlig. Men det gjaldt å stå for noe.
Jeg nikker, mulmer et eller annet om uavhengighet, han blåser:
– Javisst. Dere journalister, forfattere, opphevet fra stillingstagen…
– Du snakker gammeldags.
– I hvilken forstand? Stillingstagen?
– Ja, det er et eldgammelt ord. Og beskrivelsen din av journalister er utdatert nå. Vi kan faktisk mene noe.
– Virkelig? Hva lærer de på journalistutdanningen i Volda for tiden?
– Det vet jeg ikke.
– De kommer ut like, alle sammen.
– Nei, det gjør de absolutt ikke.
– Forskere. De forsker og forsker, men mener aldri noe. De fremlegger de mest spektakulære resultater og konklusjoner om hvor det bærer hen, men så stikker de av og etterlater oss i tomrommet. Vi får vite hva som er skadelig, hva som er sunt, hvor lenge det er igjen til solen slukner, men hva skal vi bruke dette til? Hva skal vi med all denne meningsløse forskningen?
Samtalen butter. Jeg liker det. Det kommer inn en mann med frakkekragen oppslått. Han hvirvler inn lukten av sur bjørkeved utenfra. Han bestiller en øl. Legger seksti kroner på disken. Setter seg alene i sofaen bak oss. Og jeg vet at dersom han var KGB-agent, og dersom vi levde i et regime vi ikke ville sammenlignet oss med, ville samtalen jeg nå er del av være straffbar, og at han når som helst kunne reist seg, stått ved bordet vårt, lent seg over bordkanten og sagt:
– Jeg må be dere bli med utenfor. Vi skal på en kjøretur for å finne ut hva dere egentlig står for.

Én tanke om “Samtale

Legg igjen en kommentar