Transportetapper

Kl 0410, i sengen. Jeg våknet allerede for en time siden, har ligget lenge der i den uklare mellomfasen mellom søvn som fordamper og våkenhet som fester grepet, i den fasen der musklene verker, jeg lå der og tenkte på det vi trodde var åpenhet mellom oss. Men var det en egentlig åpenhet, eller var det forberedende diskusjoner om åpenhet, en slags metadiskusjon om åpenhet? Jeg lå i nattemørket og forsøkte å klargjøre minnene om hvilke samtaler det egentlig var, hvilke av dem som hadde funnet sted når, hva de handlet om, og jeg kan synes det er sårt å erkjenne at samtalene ikke hadde karakter av å være bærende samtalekonstruksjoner som kunne stå for vind og vær. Vi hadde rukket å trekke armeringsjernet, bindingsverket rundt samtalene, men ikke stort mer enn det. Det er synd. Vi var gode ingeniører. Jeg skjønte for sent at enkelte av samtalene ikke skulle noe sted, de var til for sin egen skyld, skulle bare gripe fatt i hverandre. Men jeg kan ikke ligge for lenge. Jeg setter beina i gulvet, griper et håndkle fra klesskapet, og jeg distraherer meg selv ved å finne glede i tanken på morgenens aller første kopp kaffe, det lukter annerledes av den første koppen enn av de neste.

Kl 0440, gatelangs. Det er en feil ved sentralfyren på bygget øverst i Eiriks gate. Man kan høre det på måten spjellet slamrer på hver gang fyranlegget tenner, slukner, for så å tenne igjen, det er en helt karakteristisk lyd som kan høres gjennom pipesystemet helt ut på gaten. Jeg har eid et sentralfyranlegg og vet av lyden at enten er røykrøret tett, eller så er tanken i ferd med å tom for olje, og tennmekanismen forsøker å få fyr om igjen og om igjen. Enten det er sot i røykrøret eller tomt for olje: Begge deler er like ille når det er minus femten, anlegget kommer til å stanse i løpet av et par timer, og folk kommer til å stå opp til kalde radiatorer og isvann i dusjen. En eller annen type med rullings kommer til å si noe i en telefon, en eller annen dame med raspende stemme vil svare at det vet da for faen ikke jeg. Og det kommer en eller annen vaktmester som skriver en lapp med løkkeskrift fra femtitallet der det står at det enten er noe med røykrøret eller tanken som er tom, han fester den med en ledig tegnestift til oppslagstavla, ved siden av lappen der noen kunngjør at de gir bort et skap, en sofa og en seng, lappen har stått der siden første juledags morgen, etter den festen. I tredje etasje kommer en kvinne til å strekke seg mot kanten av sengen, hun kjenner at noe har skjedd, at det er gulvkaldt, og han er ikke der mer, han fyren må ha dratt i løpet av natten, lakenet er klebrig og varmt under henne, det kan ikke ha vært lenge siden, men hun har mistet tellingen på timene, og hun vet at selv om han er borte nå, så er det bare timer til timene på nytt skal telles, hun glemmer alltid på denne tiden av døgnet at dette er lånt tid, det er stille i leiligheten, stille i hele gården, det er en lyd som mangler, hva er den lyden som mangler, er det fyrkjelelyden eller er det noe annet, hun greier ikke sette ord på det, slik tenker jeg meg det. Men det er ikke min sak, jeg er på vei.

Kl 0450, jeg passerer Platous gate. En fyr har gjort ugagn, han er tatt på fersk gjerning, nå står han med en politipatrulje i den ene hånden og en vaskeservant i den andre, han holder servanten oppned etter vannlåsen, det er et underlig tablå, som fra en forkastet julebordsvits: Ja, og så stod han der vettu, med servanten i hånden, haha, haha, nei det blir for dumt, og så blir hele sketsjen krøllet sammen og kastet i papirkurven og man skriver en vulgær drikkevise i stedet, det blå arket. Men dette er virkelighet, mannen med servanten blir fulgt inn i politivogna som setter seg i bevegelse oppover, antakelig på vei til Sentrum politistasjon, der han om få minutter blir nødt til å forklare seg, servanten følger med som bevismateriale, exhibit a, en servant, type vanlig, blandebatteri og vannlås intakt. Han får antakelig spørsmål om hva dette skal bety. Han svarer at jeg sier ingenting uten min advokat, ingenting. Neivel. Så ringer de advokaten, som fra seg av søvnmangel tar telefonen langt pokkerivold oppe i Sørkedalsveien, svarer ja, jaha, jasså, og hva er det denne gangen, det er kanskje det vanlige, og politivakta svarer ja, en servant, og nå vil vi til bunns i dette, dette er aldeles forrykt, det finnes snart ikke servanter igjen i Platous gate, og dette er en prioritert sak, det skal De bare ha klart for Dem. Ja, svarer advokaten. Ja.

Kl 0455, Vaterlands bro. Jeg passerer han fyren med søramerikansk indianerutseende som alltid på denne tiden kommer gående med mobiltelefon og snakker veldig høyt på spansk. Han snakker absurd høyt, og jeg tenker meg at han kanskje er nødt til å snakke så høyt slik at hans tunghørte onkel inne i Mato Grosso-jungelen skal høre hva han sier. Selv om jeg ikke forstår spansk: Det er det som er det mest sannsynlige. Onkelen spør når han kommer hjem, og indianeren på Vaterlands bro støtter seg til rekkverket og sier onkel, dette snakket vi jo om i går også, jeg vil ikke tilbake, mitt hjem er her, han trekker frakken tett om halsen og trykker mobilen mot øret mens hans onkel i urskogen står der i lendeklede og handsfree-set og vet ikke hva han skal si, det oppstår en pause, en pause som er av den uavklarte typen, noen må si noe, samtalen stopper opp, den skal ikke videre, en and kvekker under Vaterlands bro og en arapapegøye flakser langs den våte mangrovekanten i Mato Grosso, indianeren i frakk og beksømsko sier: Onkel, jeg må gå, jeg skal være på jobb på ISS klokken fem, men jeg ringer igjen i morgen, lokal tid. Ikke vær bekymret, onkel. Og jeg tenker: Det er så lett for ham å si. Bekymringer kjenner ikke landegrenser eller verdenshav, de krysser dem tvert imot så lett som ingenting, og jeg blir irritert på indianeren på Vaterlands bro som tar så lett på dette, selv om jeg innerst inne vet at han har rett, til tross for at jeg ikke kan spansk.

Kl 0458, Stenersgata. Det er ikke farlig å snakke med fremmede. Antakelig kommer vi til samme konklusjon, vestlendingen og jeg, der vi uten helt å vite hvorfor vandrer side om side, han har ikke pistol, jeg har ikke pistol, og vi gjør derved begge to til skamme visse rykter om Oslo på denne tiden av døgnet: Klare formaninger om at man ikke skal snakke med fremmede i Oslo, og slett ikke på denne tiden av døgnet, antakelig ikke i det hele tatt, for de fremmede i Oslos gater så tidlig på morgenen har ganske sikkert pistol, sa de. Slik er det ikke. Han er bare sliten. Han forteller at han jobbet i Nordnorsk Kulturråd en gang. Og at han pulte og pulte. Jasså, sier jeg, i Nordnorsk Kulturråd? Ja, svarer han, vi pulte og pulte. Jeg ser for meg Nordnorsk Kulturråd, riktignok nå forlengst nedlagt: Som en eneste stor orgie, de fikk ikke gjort noe som helst, fordi hver gang det var rådsmøte hoppet de på hverandre som kaniner, låste seg inne på styrerommet, kastet kulturen på båten, trakk gardinene for og buksene ned, dæljet løs, det er ikke det minste rart at rådet ble nedlagt, det kom sikkert henstillinger fra samarbeidspartnere, myndigheter, kulturministre, bekymrede telefoner som ble besvart med obskøn pesing i røret og dæven han steike og pule. Ja, var det vikelig slik, spør jeg mens vi venter på grønt lys. Pule, pule, svarer vestlendingen, det virker som om han ikke har fått lov til å si ‘pule’ på mange år, nå velter det ut, han får meg til å tenke på en kvinne som hadde fått det samme syndromet, også hun i vest, hun som sa at man ikke skulle tenke så mye, bare pule, pule, og at det var noe feil med meg, det var like før jeg begynte å tro på henne, men så var det noe som skurret, og jeg regner med at hun ikke trodde spesielt på meg heller, vi fikk aldri snakket om det, samtalene var forvirrende, og vi lyttet bare med ett øre hver, begge to. Nå står vi der på Jernbanetorget, en vestlending og jeg, ganske absurd: Det er ikke biltrafikk å se noe sted, men vi står helt stille foran forgjengerfeltet og venter på grønt, han sier pule, pule og jeg sier ikke stort, vi kunne gått rett over, det er trygt å gå over, men vi venter, venter, og vi er fremmede for hverandre, men ingen av oss har pistol. Så blir det grønt og vi skilles, jeg tror han hadde godt av å si det, etter alle disse årene.

Alle disse transportetappene. Alle skal et sted. Fram og tilbake. Lange avstander. Folk som våkner til kalde hus, lange steg gjennom gulvtrekken. De som stjeler servanter i Platous gate. De som ringer rikstelefon til Amazonas-jungelen. De som sier pule, pule. Og jeg, som kjenner melankolien når jeg våkner midt på natten og savner dialoger, samtaler som en gang i tiden skulle vært bindeleddet mellom min sjel og din.

1 tanke om “Transportetapper

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *