Pangaea

For lenge, lenge siden var fastlandet. Bare fastlandet, og havet. Ingen øyer, ingen skjærgård med holmer og svaberg, bare et stort superkontinent og havet utenfor. Geologene kaller dette opprinnelige fastlandet for Pangaea, landet ble dannet for 300 millioner år siden. Alle verdensdelene var samlet i et gedigent landområde som jordskorpens plater hadde sammenføyd i kolossale brytninger gjennom hundrevis av millioner av år tidligere. Mennesker fantes ikke, landegrenser var en evighet unna, dyrene som vandret over Pangaea finnes ikke mer, men det var på denne tiden at det som finnes av liv i dag krøp opp fra havet og tilpasset seg en tilværelse i luft. Tenk deg tre hundre millioner år tilbake. Tanken er svimlende, uforståelig.

Hundre millioner år senere ble det igjen bevegelser i jordplatene. Pangaea knaket i sammenføyningene, det oppstod sprekker over fastlandet. Midt på superkontinentet tok Afrika form. Vest for Afrika kom Nord- og Sør-Amerika i drift. Østenfor begynte Asia å drive, Sydpolen og Australia brakk løs fra Afrikas sørspiss og forsvant. Slik begynte vår verden.

Og en eller annen gang, utenfor menneskelig kontroll, kommer kontinentene igjen til å støte mot hverandre, det finnes ingenting vi kan gjøre med det. Det er mange ting mennesker kan gjøre noe med, men dette er ikke blant dem. Før eller siden – hvis menneskene fortsatt finnes – må man forholde seg til det. Amerikanerne kommer til å stå med kikkert på vestkysten og si:
– Si meg, er det ikke Japan som kommer seilende der borte?
Norge kommer til å rive seg løs fra Sverige, en gang for alle, vi blir en øy i drift, og vestlendingene kommer til å stå i kulingen og rope:
– Løype, Shetland, her kommer vi!
Og britene, det stakkars folk, kommer til å kollidere med Frankrike i en helvetes smell, og begge kommer til å vise til vikeplikten, der kommer de til å rope til hverandre i rom sjø i Atlanterhavet, veive med armene.

Men det er lenge til. I mellomtiden, i ventetiden, kan vi nyte havet og nåtiden. Lukten, saltsmaken på fingrene, den søtlige saltsmaken som minner om noe strengt hemmelig, kulden som setter seg i huden når vi dypper hendene i arktisk hav. Enn så lenge er det slik. Hvis vi er redde for å fryse, og bare holder oss innendørs, hva får vi da? Vi får ikke med oss den tiden som bare er nå. Frost er fantastisk, fordi det er kontrært til varme. Min mening er at frost skal møtes med skinnsida ut, med en takk, og et flir. Vi er i drift, millimeter for millimeter, vi bare ser det ikke.

2 tanker om “Pangaea

  1. Jeg føler noen dager at jeg må ha bevegd meg mange cm. Det er fint å være i bevegelse når ting går i riktig retning. Kontrastene mellom kulde og varme er en av mange kontraster som gjør livet interessant. Vi må komme oss ut for å ikke gå vi glipp av nyansene. Som at hver dag nå blir lysere. Og at skøytesesongen er nå og ikke i april.

  2. I mitt første år på videregående, for årevis siden, spilte/sang jeg i ei gruppe med samme navn, Pangea. Det nærmeste vi kom offentlig lansering var en julesang på nærradioen, og det kun fordi trommeslageren vår var radiovert der innimellom. I dag er også den Pangea oppløst for leeeeenge siden. Kanskje på tine å slå oss sammen igjen?????? 😉

Legg igjen en kommentar til Anbjørg Avbryt svar