Godværsbarna

En vakker solskinnsdag sender oransje gledesstråler gatelangs, over preparerte løyper under fjelltopper og inn i parkenes sandstrødde gangstier. Polstrede unger i pels pakkes ut i entreer, tursjokoladepapir kastes forskriftsmessig i rett resirkuleringspose. Det har vært en vellykket dag, det kan man se på nettet, over sosiale medier sosialiseres folk i enighet: Ja, alle var enige om at det hadde vært en fin dag.

De som valgte å bli inne denne dagen kan skamme seg: Satt vi virkelig inne i godværet? Utnyttet vi ikke den gode solens svært spede stråler, gravde vi oss istedet ned i en bok, en film, en god samtale? Hadde vi da ingenting bedre å ta oss til enn å tusle fra kaffekanna tilbake til den svært politisk ukorrekte sofakroken når dagen ble som den ble, leser vi ikke værmeldinger, visste vi ikke at dette kom til å bli en solskinnsdag, planlegger vi da ikke våre liv? Er vi pyser, eller?

I skrivende stund deles godværsungene på Instagram, og det offentlige rommet flyter over at bevismateriale på at solskinnsdagen ble utnyttet til siste stråle. Morgendagens småprat over lunsjen ble ferdigformulert i dag, i morgen kan det gå på autopilot:
– For et fantastisk vær det ble!
– Ja, det ble fire runder i akebakken! Hun var kjempefornøyd da vi kom hjem, sluknet som en stein foran barne-tv.
– Vi får håpe at vi ikke har brukt opp påskeværet nå!
– Hehe, ja, du sier noe, bank i bordet, det kan jo ikke bli bedre enn dette!

Det er ingenting galt med godværsdager. Og det er ingenting galt i at vi bruker dem, velsigne oss for det. Og problemet er ikke at det er for få av dem, slik vi liker å tro, problemet er snarere at de får altfor mye oppmerksomhet. Slik vi behandler solskinnsdager her til lands, dokumenterer dem, snakker om dem, ser fram til dem, skulle man ikke tro at det fantes annet enn finvær. Vi er oppdratt til å komme oss ut så snart solen setter fart i februar, vi er slik alle sammen, og vi er oppdratt til å holde oss inne så snart frisk bris blir til liten kuling. For da blir det skummelt, og det er godt «å krølle seg opp i sofaen» og «høre stormen ule på utsiden» mens «vinden knaker i ytterveggene». Da er godværsbarna innendørs, og finværsungene aner ikke hvilket land de egentlig bor i. Slik bringer vi mytene om fint vær/dårlig vær videre, slekt skal følge slekters gang.

Men hva med å trå litt utenom opptråkkede spor? Bli med på en tanke, hold godt tak, for her blir det vindfullt.

Jeg vet om et sted ytterst ute på kysten av Øst-Finnmark. Når midnattsolen løfter seg over horisonten i midten av mai, og blir der til slutten av juni, finner du postkortstemningen. Når fjorden koker av sei på Kibygrunnen, når fjorden er flat og jorden er rundt midnatt, da er det trygt å leve. Men kom tilbake i midten av mars, når de siste vinterstormene går. Hvis man bestiller en familiebillett nå, får man den ganske rimelig. Hvis du er klar for å vise ungene noe utenom det vanlige, noe spektakulært som få andre i skolegården har begrep om, så drar du dit. Det finnes amerikanere som drar tvers over kloden for å få oppleve det, det er en pussig gjeng som kaller seg selv for stormchasers, og det eneste de vil er å kjenne den sterke kulingen hente fart opp mot liten storm, så full storm, så sterk storm, før vinden raser opp mot 32 meter per sekund. Da er det orkan, og man skal vite hva man gjør og hvor man er. Da kan ethvert steg bli fatalt, det kan bli det siste. Stormjegerne har sett det meste, og de har en annen ballast med seg, de har noe annet å gi ungene.

I sterk storm lærer man seg balanse. Den som ikke har kledt seg riktig, – det er ingen pen måte å si det på – dør. Den som har stått i sterk storm vet at naturen, Mor Norge med sitt pokerfjes av solskinn i skiløypene der hun byr på kakskiver med brunost, har et annet ansikt, det mest skremmende av dem alle, og det finnes ikke en sjanse til å trumfe det med hva man enn har på hånden. Men følelsen av å våge det: Så altoppslukende! Gi faen i advarsler fra myndigheter og media: Dra ut! Å kjenne tretti sekundmeter mot overkroppen, som om luften ønsker å passere tvers gjennom deg, å stå i fjæra og kjenne seg sandblåst av en hylende byge som til sist oversprøyter deg med isvann. Og over viddene finnes det ingen nåde når slikt tar tak, men så vakkert! Det fantes en grunn til at Nordahl Grieg valgte å formulere seg slik han gjorde i «Storm over Bæskades»:
«Å snestorm over Bæskades,
med fyk over fattig grønt,
dette er selve Norge,
frysende armt og skjønt!»

Forskerne sier at det blir mer av dette, og at dette er klimaendringenes sanne ansikt. Og for egen regning: Hvordan skal et menneskebarn fatte det hvis det ikke selv har kjent det, sett det, smakt på et villvær som henter fram en ekte redsel, den mørkeste frykten, er det et stup der framme eller er det den flatmarken som selv fanden lot seg skremme til jorden på? Ved neste biltur, når en tordenbyge nærmer seg: Stans ikke. Kjør rett inn under tordenskyen, la ungene ved selvsyn se hvor mørkt det blir, fortell dem at over oss, unger, over oss er det en Cumulonimbus, en tordensky, og den inneholder like mye vann som vekten av femti tusen elefanter, se der, der slo lynet ned oppe i åsen, og det er ikke gummidekkene på bilen som gjør oss trygge, det er derimot det våte metallpanseret, hvis lynet skulle slå ned i oss må dere huske å se de vakre, blå gnistarmene som sprer seg som et smækk og forsvinner, moahaha!
– Mamma, du er gær’n! kommer de frydefullt til å rope, og de kommer til å være deg evig takknemlig. Det kommer til å gå gjetord om deg i generasjoner, og barnas far kommer til å elske deg, elske deg.

Men i morgen skal det snakkes godværssamtaler. Vi som har oppholdt oss innendørs i dag kan ikke delta i slike samtaler. Men vi har fått med oss andre ting: Bekjentskap med en ny tv-serie. Paul Austers formuleringer på side 53. En ny kaffeblanding med bønner fra både Brasil, Colombia og Tanzania. Og man har da studert værvarselet, sett at det skal komme nye godværsdager neste uke, men ikke spor av vind opp mot tretti sekundmeter. Dessverre.

17 tanker om “Godværsbarna

  1. Jeg leser sjeldent værmeldingen før jeg går ut. Antagelig fordi været i Oslo ikke er særlig ekstremt. Det går helt fint å bo her uten å eie en dunjakke, i hvert fall hvis man har tak over hodet. I dag la jeg uansett merke til at det var mindre is på fortauet og at solen varmet ansiktet litt mer enn forrige uke. Og det gjorde meg glad.

    Lynet kan forresten flerre opp himmelen en lat sommerdag i Oslo også. Mens du ligger på det nyslåtte parkgresset og glemmer tiden i en bok fylles horisonten opp av tunge skyer. Du registrer knapt de første regndråpene før du innser at det er for sent å løpe hjem innen du blir gjennomvåt. For på slike dager er man ikke kledd for regn. Og det gjør ingenting. Det er behagelig å bo et sted hvor været er så ufarlig. Jeg vet godt hvilken skade regn kan gjøre mange andre steder.

    • Vi kan være glade for at infrastrukturen tross alt er slik her til lands at det meste kan ordnes med byggeforskrifter, og ikke minst solid forskaling. Antakelig er det ikke slik mange steder i verden, jeg har en anelse om det.

      Kreftene i en orkan fra Barentshavet er likevel fryktelige. Etter en av de to orkanene jeg opplevde, ble vi sendt ut til et aldershjem som hadde fått føle vinden. Bygget var fra femtitallet, og deler av takkonstruksjonen var revet opp med spiker og alt. Mønet lå i sine enkelte faktorer delvis inne, delvis flere meter unna ute. Inspektøren fra daværende Statens Byggtekniske Kontroll sa lakonisk: «Ja, slik går det, når man sparer på det meste.»

    • Du skal ikke kjimse av regnværsdager med lyn. Husker en sommer her i Stavanger der flere som var på stranden ble truffet av lynet.

  2. He he, kjenner meg bittelitt igjen. Men, det er nå de fineste bildene man legger ut.
    Har man et profft kamera kan man kanskje få noen bra uværsbilder. Vi er jo ute da også. Senest i går. Da snødde det tett og det blåste så det holdt.
    Egentlig lite ekstremvær her i Kirkenes.
    Hadde tenkt å skrive en bloggpost med godværsbilder fra turen opp Sandnesdalen. Der var det kjempefint turterreng. Vi kom over et skilt der det sto Arvolahuset eller noe sånt, et godt stykke opp elva. Tok bilde av det også. Men, da regner med at det ikke er så nøye…

  3. Bra blogg, Jakob!

    Det er Magne fra VG her. I dag har jeg valgt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG, du finner det nederst på forsiden til http://vg.no

    Er det andre som skriver en god blogg og vil ha mange nye lesere, ikke nøl med å sende en epost til meg på magnea |a| vg.no

  4. Hei Jakob!

    Godt poengtert innlegg, bortsett fra at man ikke bør stå i fjære om det blåser 30 sekundmeter vind;)
    Dessverre så har «generation ME», eller «dessert»-generasjonen og dens foreldre en fantastisk måte å finne på ting som ikke skjer utenfor husets fire vegger.

    http://www.vargas12.com/2013/01/generasjon-meg-vil-fa-problemer-med-a-bli-selvstendig/

    Det MÅ de unge selv finne ut av selv. Vi er på vei til å bli huleboere hele gjengen. For ca 50 år siden kjente alle sin nærmeste naboer, nå er det dessverre de færreste som gjør det. «Ut i skogen opp i trærne, se helsen vinke i det fjerne». (Fleksnes)

    Takk for bra og viktig innlegg!

    Vargas

    • Slikt kan vel bare en novise spørre? Å kjenne stormen rive og slite i deg for en stakket stund- å kor æ savne det……Å kjenne kor huset knaker og vrir seg på plass igjen – gjerne med strømbrudd og talgelys i stua – det e Finnmark en vinterdag det! Samtidig : ingen steder så fin som den lave horisonten og havblikk i midnattsol i Nord Varanger…..Takk Jakob,for at du minte mæ på de’!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *