En skribents jakt på drømmedamen

Gjennom flere netter de siste ukene har jeg forsøkt å få tak i ansiktet hennes. Det er helt umulig. Hun gjemmer seg, enten bak en dør, en vegg, en altandør. I natt, etter en dusj, hun slo opp døren, dampen slo ut i rommet, jeg visste ikke hvor jeg var, men det var åpenbart en varm sommerettermiddag, hun sa:
– Kan du rekke meg håndkledet? Det ligger på kommoden inne på soverommet.
Jeg sa:
– Ja, trenger du noe annet?
Hun svarte:
– Nei, ikke foreløpig. Hva er klokken?
– Ti på fire, svarte jeg.
– Fint. Flyet mitt til Oslo går halv ti.
– Vi er i Oslo.
Hun overhørte påpekningen min, jeg rakte henne håndkledet gjennom døråpningen, jeg fikk et glimt av hoftekammen hennes, ikke mer, intet ansikt, ingen identifikasjon eller spor etter hvor jeg var, jeg sa:
– Når ser jeg deg igjen?
– Jeg er i Oslo ved midnatt, du kan møte oss der nede ved Aker brygge, du vet ved Nesoddbåtene.
En humle kom inn gjennom den åpne altandøren til venstre for badet. Den surret over meg, inn mot rommet bak, som må ha vært kjøkkenet, jeg svarte:
– Vi er i Oslo. Og hvem er ‘oss’?
Hun svarte ikke. Jeg tenkte over saken: Halv ti. Vi skulle møtes i Oslo ved midnatt. Jeg forsøkte å regne meg fram, via stipulert flytid, hvor jeg var. Maks halvannen time med fly, tjue minutter ned med flytoget, da er det midnatt, tenkte jeg, så hvor er vi? Jeg kan norske flyavstander noenlunde godt: Bodø? Stavanger, med mellomlanding i Bergen? I dette øyeblikket skjønte jeg, som sedvanlig, at dette var en drøm, at jeg sov, jeg kunne i selve drømmen tidfeste drømmen til rundt klokken to på natten reell tid, og jeg visste at det var avgjørende nå at jeg stilte de riktige spørsmålene for å få tak på hva det var jeg var en del av. Men som alltid, med henne: Hun forsvant, ansiktsløst.

Første gang jeg traff henne var under en nødlanding med et SAS-fly for noen uker siden. Det var hvitt utenfor de ovale flyvinduene, hun stod i midtgangen og sa at det ikke var farlig, det var bare normal prosedyre. Jeg spurte hvor vi var. Hun svarte, ansiktsløst:
– Vi er rett nord for Nordvest-territoriet, det er Lake Ontario du ser til venstre.
– Det kan ikke stemme, vi skulle til Tromsø, sa jeg.
– Vi tok den raskeste veien, svarte hun.
– Over Lake Ontario er ikke den raskeste veien til Tromsø, svarte jeg.
– Så fin du er, svarte hun.
– Er du kabinpersonale? spurte jeg?
– Nei, husker du ikke at jeg satt ved siden av deg?

Siden har hun dukket opp, ansiktløst, gjennom en rekke drømmer med forvirrende samtaler, midt på natten, åpne altandører, humler som flyr, vann som renner gjennom fossende bekkefar om høsten, hun står i veikryss og på togstasjoner, ved opprørt hav i åpne klippelandskap. Nå får hun det som hun vil: Jeg åpner et nytt dokument, et nytt manuskript, og skriver henne inn i en ny historie, og langsomt kommer ansiktet hennes til å ta form, hun har ingen innvirkning på hvordan jeg ser henne. Vi sees klokken to i natt. Vi sees under gatelykten ved Pont Neuf i Paris, og det er det jeg som bestemmer.

5 tanker om “En skribents jakt på drømmedamen

  1. Godt skrevet, får lyst til å legge meg å begynne å drømme om Mannen med en gang..
    Min er ofte litt grå, bare en skygge som dukker opp pjusker meg i nakken og forsvinner.
    I natt skal jeg drømme om Paris og noe mer håndfast, vi sees

  2. Du bare tror du bestemmer, herr Jakob… Det er akkurat det hun ønsker å la deg tro, for det er hun som har kontroll – hele veien… Du kan ikke styre henne, for hun har tatt over styringa, og hvis du prøver styre henne, så vil hun forsvinne, helt til du gir slipp igjen, og lar henne ta regien… Din oppgave er å skildre historiene!

  3. Dagen bær med seg draumar, utfordringar, ynskjer og håp. Nattas draumar bearbeider desse. Innimellom finn dagen og natta ein perfekt stad å møtast.

    Du beskriv draumane slik at eg tenkjer dei får ei lukkeleg utvikling 🙂

  4. Ja, la henne vise deg og bli med henne til de skjulte kilder. La deg flyte med i tillit til din indre, dype klokskap. En drømmedame kan være så ulik dine drømmer

Legg igjen en kommentar til Helene Husmo Avbryt svar