Tidlig i vinter kunne man lese en urovekkende nyhet om generasjonen under oss: Barna våre har ikke mye til overs for hva vi står eller stod for som foreldre, viste en undersøkelse om ungdommens etiske innstilling til livet. Majoriteten av dagens norske unge synes ikke noe om måten vi har skjøttet verden på. For oss i midten av førtiårene: Meget dårlig nytt. Dagens unge vil være bedre enn oss. De ønsker ikke å svindle til seg Nav-penger, de vil ikke drikke seg fordervet, røyke seg til døde, gå i krigen for meningsløse konflikter, vaske penger hvite eller betale svart, og de synes ikke engang at det er ok å jukse til eksamen. Ikke vil de unndra seg lisensavgiften, laste ned filmer uten å betale for det, de vil forsyne oss heller ikke be om pose på butikken etter å ha betalt varene, og de vil ikke kaste ut «utlendinger». En prektig gjeng der, altså.
De ønsker visstnok heller ikke å identifisere seg med en foreldregenerasjon som forlater barna sine fordi de sa at de ikke «orket mer» eller «ikke hadde tid». De tror på kjærligheten, samtalen. Har De hørt? Samtalen.
Det går opp for oss at vår generasjon er forlatt. Det er nådeløst. Hjerterått. Fy for faen. Fy for faen for en gjeng. Historien gjentar seg: De kaster hele samfunnet på båten. De bryr seg bare om seg selv. Kjærligheten? Ja, lykke til med det, virkelig lykke til. De tenker bare på seg selv, og sin egen avskyelige moral. Til lykke med den moralen, bli tørr bak ørene, kom så tilbake og snakk til oss om moral. Vet de da ingenting om verden? At dette ikke handler om individet, men om en helhet? Vi forsøkte å lære dem respekt, ikke bare for oss, men for deres bestemødre og oldefedre. Slik ble takken. Meget burde de beundre, som de bare flirer av.
Skal vi sitte alene på pleiehjemmet? Hva har vi gjort dem? Kan De fatte og begripe hvor de har sin råskap fra?
Visst gjentar historien seg. Overraskelse ?? På samme måte som vi var nådeløst kritiske til foreldregenerasjonen, er vi nå de som saumfares. Hva skulle og burde vi gjort annerledes? Har sett Solheim opptre hos Lindmo i kveld, det gjør indignasjonen enklere å forstå. Shame on you – or me….
Nå følte jeg meg plutselig ung. For jeg tror fremdeles på kjærligheten. Og alt det andre. Hvis det står et skilt med gjennomgang forbudt går jeg rundt. Og selvfølgelig betaler jeg for plastposen. Noen ganger har jeg til og med tatt med hjemmefra miljøvennlige nett som kan brukes flere ganger. Mulig at jeg likevel har gjort noen dårlige valg siden jeg faktisk var ung… Men fint å vite at dagens unge har gode intensjoner og kanskje kan unngå noen feil som har blitt gjort før. Selv om min erfaring tilsier at det stadig er mulig å både gjenta og finne på nye feil. Det beste må være når man er klok nok av erfaring til å ta gode valg og ung nok til å våge å tro at verden kan bli bedre.
Vi står overfor det valget hver dag: Holde på prinsipper og følge dem opp eller drite i alt og følge strømmen. Det virker enklere når man er yngre. Men, det er fullt mulig senere også. Man må bare gi litt faen i å være så voldsomt populær og hyggelig hele tiden…