Jeg ser på kalenderen: Tretti år siden. Så lang tid har det gått. Det var for tretti år siden at jeg pleide å stanse Stockholmstoget. Følelsen av at togsettet, med alle sine hundrevis av tonn jern, mennesker, kofferter, sakket farten. Lukten av kreosot langs linjene.
Det var torsdager det skjedde. Torsdagene var langdag på ungdomsskolen, og etter at det ringte ut fra siste time var skolebussen oppover til dalen gått. Derfor pleide jeg sette meg på Stockhomstoget, som gikk fra spor tre på Trondheim stasjon. Toget hadde stoppesteder langs Trondheimsfjordens østside, langs Stjørdalselvas meandersvinger, opp Kopperå, før det krysset grensen ved Storlien. Jeg hørte hjemme på en gård midt mellom to stasjoner rett før svenskegrensen, og fra hver av stasjonene var det en knapp halvmil å gå hjem. Men hundre meter fra gården var det et nedlagt togstopp, egentlig bare et skur med le for regn og snø. Der hadde NSB og SJ hatt stoppested på sekstitallet, ble det sagt i bygda. Det var den gangen da odelsjentene gikk på landbruksskolen og steg av hver fredag med sjal og blomstrete skjørtekant, og melkespann som skulle opp til siste stopp ved svenskegrensen ble lempet opp i godsvognene, ble det sagt i bygda. Men så fant odelsjentene andre veier, folk ved grensestreken hadde andre ting å bestille enn melkespann, og NSBs rutetabeller var oppe til styrebehandling. Summen av dette falt ikke alltid heldig ut for togstasjoner utenom allfarvei, ble det sagt i bygda.
Men stasjonsskuret stod der fortsatt. Som regel dundret toget forbi skuret i åtti kilometer i timen før det bremset ned for neste offisielle stasjon, der jeg hoppet av og begynte hjemveien bakover, skinnelangs. Det var naturligvis ikke lov til å gå langs skinnene, men jeg kjente godstogtidene, visste når neste kom, spesielt farlig var det ikke. Barn nå til dags burde gå mer skinnelangs. Men en langt annen sak: Hvis jeg greide å få toget til å stanse på det nedlagte stoppestedet, var det hundre meter hjem. Første gang jeg gjorde det var da oktoberdagene var på sitt rødeste. Jeg satt i seksmannskupeen da konduktøren kom innom:
– Og du skal til..?
– Krogstadmo, sa jeg, frekt.
– Der stanser vi ikke, sa konduktøren og klippet i billetten.
– Men det er et nødstilfelle, svarte jeg, – kunne dere gjøre et unntak?
Han så på meg. Det skrek i en overgang, toget dundret over et jorde der et klokkesignal på grønt forsvant bak togsettet med doppler-effekt.
– Hva slags nød? spurte han?
– Min onkel ligger for døden.
– Det er ikke sant. Du lyver.
– Nei. Han har gulsott.
Dette med gulsott visste jeg ikke hva var. Jeg hadde lest noe hastig om det i et leksikon, jeg ante ikke engang om det var dødelig, men fant sykdomsnavnet billedskapende, og foruroligende. Konduktøren, i sekstiårene, visste åpenbart mer om gulsott enn meg, for han rettte på uniformslua, strammet beltet, kremtet, svarte:
– Nåvel. Jeg skal snakke med togføreren. Gå ingen steder.
Hvor han fryktet at jeg skulle gå sa han intet om, han trakk dobbeltdøren for med et smell og forsvant.
Toget fortsatte sin ferd langs elvebredden. Lokomotivet kom til syne mens det prustende svingte langs en skarp kurve, et diesellok av type Di 3. Fire brunsvarte, glinsende hester beitet slevjende over et jorde der kanadagjess flakset prøvende mot syd, dette var på den tiden da kanadagjess trakk sydover. Jeg pakket opp siste del av matpakken, to skiver med brunost innslått i matpapir, fuktig etter en hel skoledag innestengt i den matte aluminiumsmatboksen, tygget langsomt, og jeg ble sittende i tanker om hun derre i åttende. Hun hadde bryster. Ingunn? Ingunn. Det var et fantastisk syn, jeg fikk åndenød av det. På den tiden hadde gutter og jenter separat gym, hun hadde fast plass på jentelaget i volleyball, jeg fikk et kort glimt av henne hver onsdag, gjennom sperregjerdene mot jentegymmen, hun slo server med flat hånd og greide alltid å sette laget over nettet ut av spill med perfekt nedslag på streken, hun slo kontant med håndflaten i en skarp bue få centimeter over nettkanten, brystene hennes stanget mot t-skjorten i slagøyeblikket, det hele varte bare få sekunder, men for meg var det nok: Jeg så alt. Alt. Jeg ble stakkåndet og hard, og kanskje har dette preget mitt syn på volleyball siden: Jeg synes det er en rå og sterkt ubehagelig sport, og om jeg lukker øynene og puster med nesen kan jeg fortsatt erindre lukten som slo mot oss fra jentegymmen, noe uoppnåelig, søtlig, noe som aldri kom tilbake. Det som eksisterte der, fantes bare der og da, for tretti år siden. Forelskelsen, brystene, luktene: Det fantes bare innenfor en smal sektor av livet. Og slik skal det være.
Togsettet rettet seg opp, men bare for et øyeblikk, kom inn i en ny vinkel, krenget over mot venstre, Di 3 med sine ufattelige 1775 hestekrefter og tjenestevekt på 102 tonn tok tak i rekken av vognene og gjorde seg klar til stigningen opp mot Gudå. Og deretter, som ved et under: Toget sakket farten. Det kom et langtrukkent hyl fra togfløyta. Og så, togføreren over høyttalerne:
– Kort stopp Krogstadmo.
Ikke mer enn det.
Men jeg forstod øyeblikkelig at det var meg det gjaldt.
Meg, og min løgn om onkel med gulsott i min frie fantasi.
– Kom deg av nå, sa konduktøren. Lokomotivet hadde skreket i bremsene, døren på venstre side hadde åpnet seg, jeg steg ut av togkupeen på Krogstadmo stasjon, den da og nå nedlagte. Togsettet på mange tusen tonn jern og gods og mennesker stanset for min imaginære onkel med gulsott. Det steg en kvalmende lukt av kreosot opp fra svillene. Jeg skulle ønske at Ingunn hadde sett det: jeg hadde stanset et helt tog. Men jeg forstår i dag at ikke engang 1775 ville hestekrefter kan virke imponerende på en ung kvinne som slår server kontant ned.
Jeg drev det meget langt den høsten. Jeg fant på historier om tanter med skjørbuk, brødre med pukkelrygg. Stadig nye konduktører på Stockholmstoget gikk på løgnene mine, og fikk togfører til å stanse på Krogstadmo stasjon. Og hvis Ingunn, mot formodning, skulle finne på å snakke til meg:
– Hei, Ingunn, jeg kan stanse tog.
Men Ingunn og jeg kom aldri på talefot, uansett hvilke storslagne bedrifter jeg fant på.
Det er en superkraft – det å være både snarrådig og litt utspekulert.
Håper ingen av løgnene ble sanne…