Avtrykk av tid

Hvis jeg gjør det jeg nå skal, kommer det bok til høsten. Det er en befrielse å få sagt det.

Det er også en befrielse å kaste tekster som ikke skal være i manus, jeg satt på forlaget i går, med en redaktør samt en konsulentuttalelse, vi er vel stort sett enige, alle tre: Nå er det meg det står på. Tekstene som er ute er dratt under strek. De er ikke ute av tiden, men de skal ligge der til en annen gang. Og jeg er et jævla, selvopptatt miljøsvin: Jeg er helt besatt av tanken på at akkurat nå hugges det kanskje trær som sendes til papirfabrikken, en furu som har stått i en skog, en bjørk som har stått vindskjev i nitti år, blir kokt til papir, papir som kanskje til høsten skal få smake trykksverte, og det er mine ord som trykkes over papiret. Jeg er et miljøsvin, og jeg er bare et menneske, og jeg blir i konsulentrapporten, som er nådeløs, oppmuntrende og kritisk, benevnt som «forfatter», og jeg er ydmyk og som et barn. Jeg leser ting om meg selv som i det ene øyeblikket er sterkt ubehagelig, og i neste øyeblikk sterkt egnet til høye kneløft. Hva det ubehagelige angår: Dette har jeg valgt selv, og jeg kunne valgt å sitte stille i en krok og skrive for meg selv, videreformidle andres morsomheter, stå på utsiden. Jeg er tidvis ikke det minste morsom, og nå er tiden inne til å stå for det.

Senere på dagen.
– Du har vært her før, du? sier mannen i antikvariatet. Han pirker i en pappeske med bøker han nettopp har fått inn, trekker håndflaten over omslaget til kokebok fra sekstitallet, boken har fettflekker over det hele, og har åpenbart vært i aktiv bruk opp gjennom flere tiår, jeg ser for meg at det har gått noen måltider på komfyren etter instruksjon fra den boken. Nå har noen ikke bruk for den mer, noen har antakelig dødd, en brysom mor eller en ond far, og en sønn eller en datter – som fikk nok av plukkfisk og sagogrynspudding på syttitallet – har levert historien inn for godt.
– Ja, jeg har jo det, jeg bare kikker litt rundt, hvis det er ok? svarer jeg.
– Joda. Ja. Jo. Si nå bare ifra hvis du ser etter noe spesielt, sier han, og på sedvanlig antikvarius-vis møter han ikke blikket mitt, blikket hans er et annet sted, i fortiden.

Grådig, er jeg. Oppløftet av forlagsmøtet: Jeg er på jakt etter nye historier. De kan finnes der jeg minst aner det. Noen historier er stumme, fastfrosset bak tiden, som et avtrykk, et fotefar. Jeg vandrer mellom reolene, langs private postkort sendt fra frøken B til herr H i 1954, herr H er åpenbart en privataffære, frøken B sier poststemplet Risør gjennom fyllepennskrift at det er ting han skal vite, men det får han vite dersom han kommer hjem til jul. Dette har jeg ikke noe med, jeg vandrer videre, gjennom hyller av oppdemmet frustrasjon over Det Beste fra halve syttitallet, noen har fått nok og donert hele samlingen. Inneklemt mellom Øgrim og Ørstavik står en plastkonvolutt på høykant. Jeg har lest både Øgrim og Ørstavik, men denne konvolutten er et nytt bekjentskap. Det er forsåvidt en gåte hvorfor den er arkivert på ø, men antakelig ø som i «øh, vet ikke helt hva dette er». Jeg åpner den. Og ser straks at her ligger det historier. Antikvarius kaster meg et halvt blikk, han ser at jeg klasser på og fingrer med bildene hans. Men som sagt, jeg har vært her før, og vi har et visst tillitsforhold.

Bildene er hastig og skjødesløst stappet inn i plastkonvolutten, etter alt å dømme sammenrasket fra et skatoll eller en roteskuff. Jeg finner det hele svært ubehagelig. Jeg kikker inn i døde menneskers øyne. Barn som forlengst er borte. Ubehagelige blikk fra en annen tid, bare avtrykket fra levde liv står tilbake på gammelt fotopapir. De stirrer på meg fra en annen virkelighet, fastfrosne i sin tid, døden har kommet til dem for lenge siden.
– Hva skal du ha for disse? spør jeg over reolene og viser ham bildene fra plastkonvolutten.
Antikvarius skritter over pappeskene sine, heiser opp den brune cordfløyelsbuksen, setter brillene på nesetippen:
– Åja. De der, ja. Det er samer, vet du. Samer. Ser du?
– Ja.
– Samene har ikke hatt det enkelt, vet du. Samene, vet du. Ikke enkelt. Vi sier femti kroner.
– Femti kroner? For alle disse?
– Jeg har akkurat fått inn en kokebok. Visste du at sagogryn egentlig bare er potetmel?

10 tanker om “Avtrykk av tid

  1. Må jo bare kommentere …. 🙂
    En nydelig fortelling om en svært ukyndig antikvar, desto bedre at du fant disse bildene! Sterke og fine bilder, satt sammen til en nydelig fortelling i seg selv – langt fra sagogrynets opprinnelse.

  2. Gratulerer, Arvola! Jeg gleder meg til å lese.
    Og skulle du trenge ensomhet og stillhet for konsentrasjon, vet jeg om et bitte lite «høl» i Italia. Uten tv, radio og mobildekning – og uendelig vakkert. Akkurat passe for en bitte liten forfatter. (Meg, ikke deg. Men sikkert plass til deg også) 🙂

    • Gunnhild! Tusen takk, for oppmuntring, og invitasjon! For meg er det viktig å variere skrivested, kikke litt på småfuglene av og til, vandre med en kaffe og fintenke, og da kan det godt hende at jeg takker ja! Og god skriveøkt til deg, også!

  3. Høres ut som et glimrende utgangspunkt for en bok. Regner med det bli historier spunnet rundt bilder og kort fra antikvariatet. De er av de beste historiene dine fra denne bloggen, så kos deg med skrivingen.

    PS. En bok fra/om hjemkommunen (Sør-Varanger) din hadde jo også vært noe. Finnes flere fra før. Men, det aller meste er enten skrevet av tørre historikere. Eller av glade amatører med svært så varierende forhold til formidlingens kunst.

  4. Gratulerer !
    Gler meg til å få den i bokhylla mi 🙂

    Fin historie du flettar dette inn i. Videoen, med bilder og nydeleg musikk til, gir ro å ta med seg ut i dagen.

    Mvh Marie

  5. Det er synd du ikke kan ha lyd-og-bilde i den boka di, for det kan du. Men tipper ditt skrevne ord gir mer enn god nok grunn til høye kneløft. Ser virkelig frem til å lese mer enn en side av gangen av deg. Gratulerer!

  6. En eller annen gang i fremtiden blir det vel med lyd og bilde. Men akkurat nå er papir mer enn nok for meg. Takk for at du – og Dnort i kommentaren over – har hatt tro på meg. Og Bjarne: Du er en stor inspirator. Siri: Ja.

Legg igjen en kommentar til Jakob Arvola Avbryt svar