– Jeg vil ikke anbefale deg å gå og vasse altfor mye i det der, sier en bekjent. Jeg skriver mørkt, skal skrive mørkere, gå ned avskygninger av redsel for fremmede og angst for endringer, en av karakterene mine sitter handlingslammet, apatisk ved et kjøkkenbord i 1977, han fikk en invitasjon en gang, greide ikke besvare den, det er tretti år siden eller noe slikt, han sitter med et brev i hånden som han finner sterkt ubehagelig. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med ham, det må jeg finne ut av de nærmeste dagene, og jeg vet at som skaper av ham må jeg både distansere meg fra ham og forsøke å forstå. Ned i dypet, kalle fram de vanskeligste erkjennelsene. Jeg liker ham ikke. Jeg liker ham faktisk ikke det skapte grann, han sitter ved kjøkkenbordet, ser ut vinduet, det er ikke det minste merkelig at den mannen ble sittende tilbake, tenker jeg.
– Skjønner ikke vitsen med det, sier min bekjente, hun rører i kaffen, Oslo er lysegrå, hun legger en pris snus i overleppa, – skjønner virkelig ikke vitsen med all denne depressive skrivingen, fortsetter hun.
– Hvordan skulle det ellers vært?
– Du kunne heller skrive om noe kjempehyggelig. Det er så hyggelig å lese om noe kjempehyggelig.
– For eksempel?
– Det er du som er forfatteren.
– Men hva er hyggelig?
– Puling. Skriv noe om puling.
– Faen. Hold opp. Jeg burde ha skjønt det.
– Eller mat.
– Mat?
– Mat er hyggelig. Mat selger.
– Det passer ikke. Du, jeg må gå.
– Eller folk som får hverandre.
– Folk får ikke hverandre.
– Eller puling. Puling er kjempehyggelig.
– Vi kommer ikke noe sted med denne samtalen.
– Neivel. Men det var du som begynte.
– Min feil. Sorry.
– Puling.
– Nei.
Vi har ikke så mye mer å si hverandre.

Den gamle mannen i manus sitter fortsatt ved kjøkkenbordet når jeg kommer hjem fredag kveld, han stirrer tomt ut av vinduet. Det er 1977, og på den andre enden av kloden er romsonden Voyager 1 nettopp skutt opp fra utskytningsbase 41 på Cape Canaveral. Den skal et sted, han skal ingen steder. Voyager 1 skal fly gjennom solsystemet, på jakt etter spor av liv. Foruten måleutstyr, fotografiapparat og radiosendere befinner det seg en bildeplate i metall om bord. Platen lar seg spille av på platespillere, det er en forrykt idé: Et eller annet sted der ute kan det eksistere en sivilisasjon som har platespillere. På Voyager 1s LP-plate er det spilt inn utvalgte lyder fra Jorden, samt hilsner fra menneskeheten til en fremmed sivilisasjon. NASA har gravert inn en enkel bruksanvisning som forklarer hvordan de fremmede skal kunne høre det som er på platen, men ikke nok med dét: Også en skjematisk tegning av hvor i solsystemet vi bor. Opp gjennom årene har dette siste vært gjenstand for spredt debatt: Hvor lurt er det å fortelle hvor menneskene er? Er det en klok ting å avsløre veien til menneskeheten? Kritikere har sagt at dette er som å invitere til invasjon. Vi vet jo ingenting om eventuelle folk der ute, hva vil de med oss? Hvilken rett har amerikanerne til, på vegne av oss alle, å invitere til besøk? Den gamle mannen i manus er enig: Det beste er å sitte helt stille i en krok og ikke si noe som helst.

En eller annen gang kommer sonden til å forsvinne ut av solsystemet og utenfor radiodekning. Og denne uken, uke 12 i 2013 etter vår tidsregning, skjedde det: Nå er Voyager 1 på vei ut i det store ingenting. Om ikke lenge blir radiosignalene fra sonden helt borte, og det er ugjenkallelig: Nå er den utenfor vår rekkevidde, den bare flyr og flyr, og kommer kanskje til å falle ned i en by et eller annet sted, eller i en potetåker langt, langt, langt borte, og så kommer de til å ringe politiet og si at noen må komme, for noe har falt ned i potetlandet og slik kan vi ikke ha det, sier de. En politipatrulje kommer med tilhenger, patruljen vinsjer Voyager 1 opp, frakter den til stasjonen, og blir arkivert under gudvethva. En eller annen etterforsker knekker etterhvert koden og tar en telefon:
– Jeg tror jeg vet hvem de skyldige er. Send en enhet til planeten Tellus, gi dem en god reprimande og fortell dem at de ikke kan ødelegge potetåkre på den måten.
Og min mann i manus får rett: Det beste er å unnlate å gjøre noe som helst, svar ikke på utfordringer, hold deg i ro, slukk lyset, og ta aldri noen sjanser, gå tidlig til sengs, helst etter Dagsnytt klokken 21.

Samtidig, et annet sted: Akkurat nå forlater rødnebbternene vinteroppholdet i Antarktis. Disse gåtefulle fuglene, med det vakre latinske navnet Sterna paradisaea, er klodens mest langveisfarende. De skal til kysten av Finnmark. Rødnebbternene flyr 40 000 kilometer hvert år: Fra Finnmark til Sydpolen i august, og fra Sydpolen til Finnmark i mars. De har fått med seg midnattssolen på Sydpolen, og nå skal de hekke under midnattssolen i Finnmark. I skrivende stund passerer de vestkysten av det sørlige Afrika, før de krysser Atlanterhavet, følger Golfstrømmens dampende pust, svinger inn Varangerfjorden og finner ly under gressbakker og sandstein. De kretser rundt seisnurperne på Kibygrunnen i juli, men den innebyggede klokken ringer nok en gang i august, og så bærer det avsted igjen, sørover. Sterna paradisaea har utferdstrang.

Vi kommer aldri mer til å se Voyager 1, men sonden får se mer enn vi noengang i vår levetid kan drømme om. Min mann i manus kommer ikke lengre enn til vedskjulet. Og et sted sitter en kvinne og ønsker at noen, en eller annen gang, skal skrive den fulle og hele historien om puling, mat og folk som får hverandre. Jeg koker kaffe og vet ikke hva jeg skal tro om hvor jeg skal.