Jeg sitter med en fyr, en karakter som akkurat nå befinner seg farlig nær å havne under streken. Han ble utsatt for urett for over tjue år siden, og det preger ham fortsatt. Alt han gjør, alt han sier, føler og preger omgivelsene sine med, er en opplevelse av krenkelse. Han benytter enhver anledning til å gjenfortelle krenkelsen, samme hva jeg gjør med ham. Han har blitt et stort, svart gapende hull av skepsis; der andre karakterer er et oppkomme av rent, friskt vann som strømmer ferskt og fritt og overrisler sine nærmeste med store, smilende ja, så velter det svart gjørme opp rundt ham, klumper av stivnet skitt som kleber seg til huden. Sier du at det er solskinn ute, så parerer han med langtidsvarselet som truer med uvær. Ymter jeg frampå om en horisont som er en grønnblå strek av håp der framme, så forteller han om alle havariene som har skjedd der ute. Han forteller meg at alle, alle, i sine grunntrekk er fiendtlige. Opplevelsen av krenkelse står i hver fiber i ham, og han forteller meg, gang etter gang, at det er jeg som er naiv, som ikke ser menneskers iboende basis av hat og løgn og svik. Han gjør meg liten, der han selv står med sin påståelighet og legger ansvaret på alle han har møtt: Alle svik, all urett er alle andres skyld, bare ikke hans.
Han ser ikke hva som er i ferd med å skje: At han mister så mye troverdighet at jeg ikke kan forsvare ham mer. Det er en vond erkjennelse at jeg snart må dra ham under streken og konsentrere meg om de mer nyanserte karakterene mine, som forstår at deler av livet er delt skyld og glede. Og jeg vet at han kommer til å rope etter meg, i et siste salgsforsøk på å få meg til å kjøpe misantropien hans:
– Kom tilbake! Jeg kan fortelle deg et og annet sladder om de andre karakterene dine! Du får det gratis med på kjøpet!
Det er vakkert vær, jeg vandrer gatelangs.
Kjenner noen sånne på ordentlig. Har fortalt før hvordan jeg takler dem og hvordan det er mulig å få til meningsfulle samtaler også med dem. Så kanskje er det ikke bare all negativiteten deres det handler om?
Han er jo basert på møter med virkelige mennesker, ja, menn som kvinner. Og jeg har blitt mer og mer usikker på om jeg bør føre samtaler med dem. Ingenting synes å virke.
Da kan han heller si det. Men han greier det ikke, og har passert en grense: Der egen tristhet har krysset grensen mot skadefryd over at det går, eller skal gå, andre ille i livet. Det er det som befinner seg i det mørkeste av ham: At han ønsker at det går andre ille. Det er elefanten i rommet.