Oslo, 1986.
Han holder hånden hennes. Føler over den tørre, venstre håndflaten med sin venstre. Høyttalerstemmen over dem sprekker, annonserer at det er avgang dit hun skal fra spor fjorten.

Kjærtegnene mellom dem startet allerede i Industrigata: Langsomme strøk, de første prøvende, over korsryggen, ned Majorstuveien, og hun besvarte dem med å lene hodet på skrå mot skulderen hans i krysset ved Homboes gate. Det var der han visste det. Hun trådte over en vanndam som hadde samlet seg rundt et kumlokk ved krysset i Professor Dahls gate:
– Snø som smelter. Dette er ikke favorittårstiden min.
Lukas Emberland nikket, han visste både det, og andre ting.
– Det er høsten som er din tid, svarte han.
Hun nikket. Så ble det ikke sagt mer mellom dem, men han visste at han hadde hele Uranienborgveien å si ting på. Og det var nettopp der, midtveis, at han stoppet opp, så på henne, og sa det.
– Det ligger arbeid og venter på meg. Det tenker jeg atskillig mindre på enn jeg burde, svarte hun, trakk ham nærmere ved lyskrysset til Parkveien, det var rødt og gav dem noen ekstrasekunder. Slottsparken var fuktig. Han husker det nå, at Slottsparken var fuktig, grus fra Slottsplassen var tråkket helt fra vakthuset til gardistene og inn mot de nederste benkene. Trærne knoppet seg, og Lukas Emberland visste hva hun mente da hun grep hånden hans nede ved Nisseberget. Karl Johan husket han ikke mye av, og plutselig stod de bare der, på Oslo S, med en høyttalerstemme som annonserte avgang fra spor fjorten.

– Det er høsten som er min tid, sier hun som avskjed.