Gjenglemte notater om Blenda Ulriksen og Tafatt Pettersen

Valle i Setesdal, 1996.
Blenda Ulriksen står på det nederste trappetrinnet til leiligheten sin. Hun har plutselig blitt usikker: Det nyfriserte håret føles kunstig oppsatt, slik er det alltid når hun har vært hos frisøren. Dessuten lukter hun som en parfymebutikk. Var det virkelig nødvendig av frisøren å bruke akkurat den sjampoen? Hun står på trappen, har satt fra seg postpakken fra Ellos og fisker opp en sigarettpakke fra allværsjakken. Hun skulle ha sluttet for lengst med dette tullet. Ikke bare smugrøykingen, som hun på mirakuløst vis har greid å skjule for moren, men også håpet om et bedre liv enn dette. Blenda Ulriksen er 35 år, lukter i følge henne selv denne tirsdagen som en fransk, horete parfymebutikk og tør ikke engang, i langt fremskreden alder, å innrømme for sin mor at hun røyker. Nå må det snart bli en slutt på dette. Og så er det tanken på denne håpløse Tafatt Pettersen.

Tafatt Pettersen er en vattnisse, tenker Blenda Ulriksen og setter seg på trappetrinnet. Han har alltid så mange planer, Tafatt Pettersen. Men det blir aldri noe av det. Han fabulerer om at en gang skal de gifte seg, at de skal kjøpe campingvogn, at de skal gå på den dyre restauranten i Byen Som Det Tar Fem Timer Å Kjøre Til – bare vent.

Javisst har hun ventet. Blenda Ulriksen synes hun har ventet på så mye i sitt liv. Hun har ventet i to år på Tafatt Pettersen, hun har ventet på at moren skal gå slik at hun endelig kan smugrøyke, hun har ventet på frisørtime, og hun har ventet på pakker fra Ellos. I Blenda Ulriksens liv er det alltid en mengde venting som hun må skaffe plass til. Hun kaster sigarettstumpen trassig ut i oppkjørselen. Den slukner hvesende i en vanndam med et «hyssjjjj, ikke så høyyyt. Pft».

En gang i Norsk Ukeblad, ved påsketider, hadde det stått en artikkel om «å realisere seg selv». Ordene stod svarte og fete og ekle på det glansede papiret. Hun hadde mest lyst til å bla videre, for det var noe ubehagelig ved det hele. Men så ble hun sittende og lese.

Artikkelen tok utgangspunkt i skjebnen til en 32 år gammel kvinne fra Kinsarvik som hadde blitt forlatt av sin mann, en feier. Historien var tåredryppende: Mannen hun hadde forelsket seg i hadde feid over mer enn bare piper, noe denne kvinnen hadde oppdaget en dag da han sa at han hadde vært ute og feid i kommunal tjeneste, men istedet kom hjem og luktet fremmed etterbarberingsvann. Han brøt øyeblikkelig sammen og tilstod alt: Svart fra øre til øre fortalte han at han hadde falt for en annen feier, han hadde blitt så tent av å se sin medfeier dra loddet opp og ned. Nå skulle disse to feierne inngå partnerskap og flytte til Mandal. Den sønderknuste kvinnen hadde fått 500 kroner for å fortelle sin historie, den var ledsaget av et bilde av en mann med flosshatt, men «illustrasjonsfotoet har intet med de faktiske personene å gjøre». Historien hadde antakelig, naturlig nok, skapt stor oppstandelse både i Kinsarvik og i Mandal.

Psykologen som svarte den forlatte kvinnen hadde begynt forsiktig. Han hadde trøstet brevskriveren. Bedt henne tenke «framover». Men deretter var det som om ordene til denne ukebladpsykologen hadde begynt å løpe fortere: Han snakket om at «du har selv et valg». Setningene hans snirklet seg fra et innsmigrende «du har kontrollen over din egen framtid» og til det forførende «du trenger ikke engang oppfylle andres forventninger, og vet du, det er ikke engang nødvendig å bli likt av alle!» Utropstegn! Blenda Ulriksen knuget ukebladet så det ble flekkete og kjente en skammelig lyst og en brennende rødme, og hun fikk et intenst røyksug, men kunne ikke gi etter fordi moren stod på kjøkkenet og stekte plukkfisk.

– Du burde virkelig satse på Tafatt Pettersen, han er perfekt for deg, og dessuten skal han kjøpe campingvogn, sa moren og kikket inn i stua. Det luktet kvalm plukkfisk lang vei. Blenda Ulriksen lukket bladet hastig, skyldbetynget og skjelven. Siden den gangen hadde hun ikke turt å tenke tanken mer mens moren var tilstede.

Tafatt Pettersen har ikke råd til campingvogn. Ikke denne gangen, heller. Casinomaskinen på storsenteret romler som et sultent dyr. Så blir den mørk noen sekunder, før den lyser opp, pilene langs kanten viser vei til en sprekk på høyre side der det står Insert Coin i rød skrift. Tafatt Pettersens veltrente spillefingre trykker instinktiv på go-knappen ni ganger på rad, i ren refleks, en refleks som stammer fra den eventyrlige gangen da maskinen hostet to ganger, fortsatte sin ville ferd gjennom de tapte drømmenes verden, og plutselig gav seg til å spytte ut tikroners-mynter. 1500 blanke kroner lå plutselig i skuffen, og denne magiske episoden lærte Tafatt Pettersen at det er ikke slutt før man har prøvd en siste gang. Tafatt Pettersen spilte naturligvis også opp de 1500 kronene som kom ut av maskinen denne magiske formiddagen.

Men nå er runden slutt, og Tafatt Pettersens slitte jakkelommer er tomme. Det er ikke forsvarlig å legge mer penger på nå. I alle fall ikke før kalenderen viser den tjuende.

Tafatt Pettersen vinner forresten veldig ofte nesten to millioner: Det hender nemlig rett som det er at skrapeloddene han kjøper avdekker to like symboler der han utålmodig skraper i emulsjonen med tommelfingerneglen. Det tredje like symbolet mangler alltid. Men det gjelder jo bare å prøve, tenker Tafatt Pettersen, det kan like gjerne bli ham en dag. Og den dagen det skjer, da drar han rett til campingvogn-butikken, ber om samtale med disponenten og slenger loddet i bordet: «Nå kan du le, nå!»

Når det gjelder en framtid med Blenda Ulriksen er han mer pessimistisk. Han gikk bort til henne i dag og sa: «Blenda, den nye frisyren er virkelig fin, jeg vet at jeg prater mye, men en gang skal vi definitivt dra på restaurant til Den Store Byen Det Tar Fem Timer Å Kjøre Til, og der skal vi spise ekte sushi. Det er rå fisk, Blenda, og det er det de gjør i de store byene. Og her snakker vi ikke om plukkfisk.» Blenda Ulriksen hadde sett stumt og avmålt på ham der hun stod med en Ellos-pakke under armen.

Tafatt Pettersen sparker irritert i grusen utenfor storsenteret. Han føler seg trøtt i kroppen og sår på fingertuppene. Og han føler at han lider av tvangstanker.

Tvangstankene, ja. Noen ganger føler Tafatt Pettersen en ubendig trang til å si ting høyt. Og det hadde han da også gjort en gang: «Pappa, jeg liker ikke å ta eskimorulle med kajakken, jeg får vann i nesen» hadde han sagt en gang da faren stod hojende på stranden og bad ham føle seg som en mann. Det var siste gang Tafatt Pettersen sa ifra til sin far om noe som helst. Faren ble ikke bare skuffet, han ble også sint: «Er dette takken for at jeg forsøker å oppdra deg som en mann? Vann i nesen? Du vet ikke å sette pris på friluftsliv, ekte menn tar eskimoruller!» sa faren og fnøs.

Men tvangstankene forsvant ikke, de ble bare verre. Verst var de i begravelsen, da farens kiste ble senket i den svarte høstjorden, da hadde Tafatt Pettersen tvangstanker om at han plutselig, under jordpåkastelsen, skulle begynne å synge muntert. Tvangstankene skrek til ham: «Gjør det, gjør det!» med en så stor styrke at han måtte holde seg for ørene, og da var det flaks at dette var en kald høstdag slik at det ikke virket påtakelig. Kirkekaffen smakte heller ikke godt, Tafatt Pettersen hadde mest lyst til å skrike «Samme gamle kokekaffen, år etter år!», men han hadde latt være. Selvsagt hadde han latt være. Slike ting sier man ikke.

Og nå for tiden har han plagsomme tvangstanker om Blenda Ulriksen. Han tenker forbudte tanker om at han skal gå bort til henne, se henne inn i øynene og si: «Jeg vet at du verken liker plukkfisk eller den nye frisyren du har. Frisyren din er jo ikke ny. Den er jo den samme du har hatt i femten år, og du tør ikke noe annet. Men jeg, Tafatt Pettersen, jeg skal få deg til å tørre mer. Kom, røm med meg, jeg kommer aldri til å vinne nok penger til campingvogn, men om du vil kan jeg istedet synge for deg, jeg skal synge andre sanger enn dem du har hørt før.»

Men Tafatt Pettersen tør ikke. For dét er jo virkelig å ha tvangstanker, og slike ting sier man ikke, tenker han, og finner til sin store glede en bortgjemt tjuekrone i venstre bukselomme. Insert coin. Så da gjør han det, motvillig og skyldbetynget, og få minutter etterpå er også den bortgjemte mynten borte.

Det drar en vinterlig vind gjennom det nyfriserte håret til Blenda Ulriksen der hun sitter på nederste trappetrinn med Ellos-pakken ved siden av seg. Irritasjonen over den sterke sjampolukten er ikke så irriterende mer. Hun reiser seg, låser opp døren og skritter inn i leiligheten. Kanskje hun kunne male furubordet, bare på trass? tenker hun og spretter pakken opp med vante bevegelser. De røde gardinene i pakken er svøpt i plast, og hun går rett inn på soverommet og holder dem opp mot vinduet: Jo. Perfekt til jul. Der skal de ligge julaftens kveld, hun og Tafatt Pettersen, og kjenne julefreden senke seg og rugbrødene heve seg. I alle fall håper hun det – hun har ikke bakt rugbrød på en stund nå.

Men hun har låst nattbordskuffen. Ingen mann har noe i hennes nattbordskuff å gjøre. Der ligger Norsk Ukeblad fra en påske en gang, og det er eseslører og flekker på side 54.

1 tanke om “Gjenglemte notater om Blenda Ulriksen og Tafatt Pettersen

  1. Ei sterk tekst dette. Vemodig. Det bur nok ei Blenda Ulikrsen og ein Tafatt Pettersen i mange av oss. Håp og draumar står i vegen for andre håp og draumar og redsla overfor det å ta valg, tørre ta spranget ut i det ukjende og unne seg deg gode, ja det vert for vanskeleg og til og med det vesle fine som er, må vekk.
    Håpet…..
    Eg heiar på dei to !

    God helg.
    Mvh Marie

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *