Folkets Hus, Youngstorget, hos eliten.
Jeg elsker livet i felt. Har alltid gjort det. Arbeiderpartiets landsmøte er arbeidsoppdraget mitt denne helgen. To potensielle statsråder henslengt ved kaffeautomaten i pressesenteret, Trond Giske står med en kaffekopp og viser en Youtube-video til en rådgiver, og etterpå snakker vi om papirindustrien. En delegat fra de dype skogene i Hedmark henter et ark, en politisk kommentator knytter enda en kontakt, Bergens Tidende sliter med forbindelsen til redaksjonen, det er puls, men den er rolig og dette fikser vi, og over til Bergen. Lyden fra selve landsmøtesalen:
– Bare på denne måten kan vi sikre norske skoler, og Arbeiderpartiet er garantisten! Takk! sier en gammel veteran, kort applaus, de vet jo det, at Arbeiderpartiet er garantisten. Men målingene er katastrofale for tiden. Jeg finner gamle kilder fra dypet av partiet, hvordan går det, spør jeg, jotakk, nå skal du høre, svarer kilden og forteller hva som egentlig foregår, det er nesten ufrivillig komisk, vi vet det begge to, litt som garasjescenene i en viss film, noen har snakket sammen, vær oppmerksom på det, det finnes ting du bør spørre om, sier kilden, vi snakkes.
Neste taler er fra AUF. Jeg har stått og sett på ungdomspolitikerne når de har kommet ned fra talerstolen, noen har holdt sitt første politiske innlegg på et landsmøte noensinne, jeg vet at de har grugledet seg i dagesvis. Nå står hun der, jeg vet at hørselen hennes er avstengt, hun har ikke hørt forrige taler, hun har bare vært fokusert på sitt eget, og når dirigenten gir henne klarsignal står hun i flomlyset fra landsmøtesalen og dirrer, tre hundre delegater ser henne, statsministeren hører på henne, fjernsynskameraene fanger hver bevegelse, og hun har en sak hun brenner for. Hun får dundrende applaus, og når jeg stanser henne for et intervju sekunder etterpå på vei ned fra talerstolen er det ikke mulig å få øyekontakt med henne, hun er et omvandrende reservoar av adrenalin, det er som å intervjue første løper i mål etter fire ganger ti kilometer stafett, de kan finne på å si hva som helst. Jeg vet det, for jeg har vært der selv. Tretti år siden nå. Jeg kan savne følelsen av å ha gjort noe viktig for verden, å stå med arket mitt med resolusjonsforslaget skjelvende i neven og vite at nå er det gjort. Som godt voksen i rampelyset har jeg så mange teknikker for å stagge nervøsiteten når den er der, og det kan noen ganger bli for mye profesjonalitet. Men noe har snudd: Jeg har sluppet fram usikkerheten igjen, som godt voksen vet jeg at den ikke er farlig eller skammelig. Tvil er ikke farlig.
Og samtidig, en etasje ned: Politivognene utenfor. Sikkerhetskontrollen og skannemaskinen. Han hadde vurdert at det var her det skulle skje. Hadde han gjort det, ville lyset gått i hele landet.
Hjemme, Tøyen, hos arbeiderklassen.
Forlagsredaktøren min har sendt meg nest siste forslag til utdypinger, rettinger, strykninger. Ja, jeg skriver bok. Den kan komme til høsten hvis jeg nå kommer i mål. Tittelen er satt. Han har bedt meg tenke på omslaget, hvilket uttrykk jeg ønsker skal møte folk i bokhandlene, slik at de griper den, leser baksiden, går til kassa, betaler, legger den på stuebordet, ungene kommer hjem, det blir middag, leksene blir gjort på ettermiddagen, noen kysser ved Dagsrevy-tid, de snakker om hvordan dagen har vært, en times tid senere griper noen boken min, jeg går og legger meg og leser litt. Tanken er besettende. Og jeg undrer på om det er slik for veteranene i faget, også? Går Anne Holt rundt seg selv i slike faser? Hva tenker Tom Egeland, Bjørn Skogmo og Erlend Loe om hvem som skal la øynene løpe linjelangs i boken? Blir man noen gang blasert? Ikke det jeg har lest, og jeg vil ikke tro det, heller.
Kommentarene fra forlaget er både oppløftende, og tankevekkende. Flere av tekstene, og avsnitt fra dem, er tankerekker fra flere år tilbake. Det er tydelig at jeg har blitt eldre. Når jeg ser de røde merknadene i margen tenker jeg flere ganger: Selvsagt. Forfatter Bodil Malmsten sier det slik i sin bok om skrivekunst: «Aldrig skriva medan du lider. Vänta tills hjärtat svalnat av.» Og jeg tenker igjen: Selvsagt. Jeg ser det jo nå, når rødpennen er der i margen. Jeg blir tvunget til å legge meg selv til side, glemme svik og savn og egne gleder, se dem fra utsiden: Hvordan har karakterene mine det, egentlig, innerst inne i det skammeligste? Finnes det en forklaring selv på svik? Finnes det andre måter å plassere skyld på, skal den som har opplevd sviket selv i sin grenseløse selvmedlidenhet og krenkelse forsøke å sette seg til side, og teste ut egne grenser? Det er et tabu. Vi stiller ikke slike spørsmål. Vi snakker ikke om slikt i et varmt samfunn. Vi tør ikke, det er elefanten i rommet. Men jeg er godt voksen, og jeg elsker livet i felt, det er her ute det skjer.
Du peker på en svært vesentlig ting i det siste du skriver. At svik kan ha flere sider, og jeg håper at dere forfattere kan ha mer avstand til å beskrive det enn vi som har vært sveket og kanskje ikke kan sette så mange ord på det. De fleste av oss har jo det, og med årene kommer ettertanken på hva det var jeg selv var skyld i.
Det er jeg enig i. Det blir fryktelig uinteressant for omverdenen å forholde seg til en krenkelse i årevis. For meg er det noe infantilt over det, og i alle fall endimensjonalt. Jeg har selv blitt sveket, og jeg kan se tilbake og innse hvorfor. Grunnen til at jeg kan se på sviket og forstå, er at jeg selv ønsker å komme meg videre. Takk for en fin blogg som jeg nettopp oppdaget!
Ser du, Arvola; «… dere forfattere …» 🙂 Høsten nærmer seg
Ja, jeg ser det! Og sjelden har våren vært bedre. Ikke på mange år. Håper det samme for deg!
Sitter på vakre men iskalde Jomfruland og skriver så skuldrene begynner å kjennes som dårlig smurte tannhjul, hodet som en sprengfull heliumsballong og øynene som daggamle speilegg. Livet er herlig 🙂