Avrevne dagboknotater fra en brevskriver

Oslo, 4. januar 2011.
Det snør. Jeg har kjøpt et frimerke. Jeg måtte ut med ni kroner, og jeg har allerede plassert det øverst i høyre hjørne på konvolutten. Adressen hennes, den jeg sist besøkte henne på, er skrevet med blokkskrift på forsiden. Jeg skriver alltid adressen med blokkskrift på slike viktige konvolutter slik at det ikke skal oppstå noen misforståelser i postgangen. Brevet til henne er ferdigskrevet, alt jeg nå trenger å gjøre er å legge det i konvolutten, lukke den, og legge det i nærmeste postkasse. Jeg har til og med valgt postkasse. Det står at Posten garanterer at brevet er framme i morgen forutsatt at jeg poster brevet før klokken 16. Det skal jeg alltids klare. Brevet i seg selv er svært kort, det er ikke noe særskilt ved det. Teksten er blottet for omtrentligheter. Jeg sier nøyaktig det som skal sies, intet mer. Mer enn det har hun ikke noe med å gjøre.

Oslo, 2. mars 2011.
Jeg har nå lagt brevet i konvolutten. All denne snøen fortsetter å falle.

Oslo, 20. april 2011.
Det blir visst en sen vår. Jeg vasser i smeltevann til knærne, og det er noe vanskelig å komme fram til postkassen der jeg skal poste brevet, brøytekantene er fortsatt litt for høye. Jeg kommer ikke til å anstrenge meg. Men i morgen skal jeg poste brevet, og da tenker jeg at hun kommer til å ringe meg. Hun kommer faktisk til å ringe i samme øyeblikk som hun har lest siste setning, jeg kan nesten ikke vente. Jeg har selvsagt forlengst tenkt ut hva jeg skal si når hun ringer, jeg kommer til å legge meg på en ganske generell tone, nøytral, og slett ikke syrlig, slik jeg forestiller meg at hun forestiller seg det før hun ringer. Hun kommer til å bli overrasket.

Oslo, 5. juli 2011.
Hun sender eposter der hun sier at hun vil pule. Alle disse epostene hennes ergrer meg, jeg svarer aldri på dem. Jeg kunne selvsagt bare ha sendt henne en epost med innholdet i brevet, men det er noe eget ved å skrive slikt for hånd, og jeg tror bestemt at det må være noe eget ved å lese et slikt håndskrevet budskap, også.

Oslo, 22. desember 2011.
Hun ringte meg for å ønske meg god jul. Og som før: Hun ringte i smug, jeg tror det var fra badet. Hun sa at hun skulle gå fra ham ganske snart, alt var forberedt, og jeg svarte ganske kjølig at jeg forstod. Jeg fikk lyst til å si noe uhyrlig til henne, men hun hadde ungene der, de bakte pepperkaker med faren, og det ville vært hjerterått av meg. Jeg kunne høre ham i bakgrunnen, han snakket med irriterende strupelyder, og som om han hadde for mye spytt i kjevene, jeg innbilte meg at han stod og spyttet over pepperkakedeigen, spyttbobler som la seg over pepperkakemenn og fikk eldstesønnen til å brekke seg innvendig, men han turde ikke si noe, og det frydet meg å vite at ingen av dem aner hva som venter over nyttår, og rett bak kjøkkenet, på badet, der gikk det for henne. Det fryder meg minst like mye at hun ikke aner hva jeg skriver i brevet til henne. Det ville likevel ikke vært riktig av meg å sende brevet til henne nå i desember, derfor lar jeg det ligge til over nyttår. Jeg har lest gjennom det for gud vet hvilken gang, og jeg synes fortsatt at det er uhyre velskrevet, noen ganger før jeg legger meg leser jeg brevet for meg selv, høyt, og jeg blir alltid svært eksaltert før jeg tar fatt på den siste setningen, jeg vet jo hva som kommer, og etter at jeg har lest høyt for meg selv er jeg så oppspilt at jeg ikke sovner før ved totiden. Det har kommet mer snø.

Wien, 12. mai 2012.
Jeg passer alltid på å ha brevet til henne med meg, i tilfelle det skulle dukke opp en mulighet til å sende det. Det ergrer meg nå at jeg har frankert brevet med norsk porto, jeg skulle gjerne sendt det herfra, som et eksotisk pek, men frimerket er selvsagt ugyldig her, og jeg blir nødt til å vente til jeg kommer hjem igjen. Jeg kan nesten ikke vente. Forøvrig har hun invitert seg selv hjem til meg i juli, og da kan jeg levere brevet rett i hånden hennes. Ved tanken på dette ergrer det meg mindre at jeg ikke får sendt brevet herfra. Jeg har planlagt hvordan dette skal skje: Jeg kommer til å henvende meg til henne rett etter at hun har trådt inn entreen, jeg overrekker henne brevet, hun kommer til å si noe slikt som er det nødvendig nå, kan vi ikke ta det senere, vi skulle jo pule. Og jeg kommer til å si, nei, det skal vi slett ikke, dette er helt nødvendig, så les det her, nå, i entreen, og hun kommer til å lese det med Ecco-skoene fortsatt på, de der skoene som på ingen måte kler henne, de som får henne til å virke kjerringaktig, og ganske sikkert kommer hun til å kommentere at dette var sjokkerende ord i en upassende tid. Hva hun deretter gjør kan jeg jo ikke si med sikkerhet, men jeg har mine anelser, og det gjør meg opprømt. Men at jeg således har kastet bort ni kroner på porto, kjøpt et frimerke til ingen nytte, det ergrer meg. Halvskyet, pluss fire.

Oslo, 28. juli 2012.
Regnvær, pluss fem, på morgenkvisten. Hun har gått fra ham nå. Hun sa det til meg rett før vi pulte i entreen min i dag. Hun skiter i ungene, hun har ingen andre å si det til enn meg: Jeg skiter i ungene, sa hun, pul meg, pul meg, og jeg vet at hun mener det, hun har en mor som dret i henne, og hun har gjennom hele oppveksten funnet det fascinerende å leke med hat og puling. Nå er hun endelig der hun skal være i livet, hun hatpuler. Akkurat nå ligger hun og sover i sengen min, på siden, jeg ser på henne nå, hun snorker, men dette advarte hun meg om, både snorkingen og dette, og hun ser svært fredelig ut etter at hun fikk meg opp i seg der hun aller mest ønsket det. Jeg ser at hun er i ferd med å bli nedstemt, derfor ville det ikke være riktig av meg å gi henne brevet nå. Hun sover så fredelig. Men jeg er ikke bløthjertet heller, så derfor får hun brevet i morgen i hånden når vi skilles på Oslo S, hun skal få noe å tenke på når hun sitter på flytoget. Jeg skal ikke si noe annet enn værsågod, og god tur, du.

Oslo, 29. juli 2012.
Hun sa at jeg er kynisk. Hun sa dette rett før hun steg om bord på flytoget, og dette gjorde meg så opprørt at jeg ikke ville gi henne brevet. Dette skal skje på mine kontrollerte premisser, ikke i affekt, og slett ikke når hun sier slike uhyrligheter. Regnet fortsetter, pluss ni.

Oslo, 19. august 2012.
Jeg kan ikke begripe at alt dette regnet bare fortsetter og fortsetter. Da jeg var på fakultetet i dag, viste jeg brevet jeg har tenkt å sende til henne til en førsteamanuensis jeg har, eller snarere hadde, dyp tillit til. Jeg ventet meg anerkjennelse for mitt mot og min handlekraft, men den forventningen kunne jeg spart meg: Han mente at jeg er forrykt. Han sa at han aldri hadde lest noe så absurd i hele sitt liv. Jeg ble stående harmdirrende med brevet i hånden, jeg svarte jaha, så det sier du, snudde og gikk, og jeg har bestemt meg for at den mannen kommer jeg aldri mer til å utveksle så mye som et nikk med. Konvolutten er slitt i kantene etter å ha vært med meg i vesken gjennom all denne tiden.

Oslo, 6. oktober 2012.
Det har vært et opphold i regnværet i det siste. Hun har invitert meg hjem til seg, jeg har takket ja, men faktum er at jeg har løyet, jeg drar ikke, jeg kommer istedet til å sende brevet dagen før, så kan hun stå der og måpe med brevet i hånden, hun kommer til å ringe meg, men jeg tar ikke telefonen. Jeg er stadig rørt over hvor velskrevet og formfullendt jeg greide å komponere brevet. Det står seg godt, det er tidløst.

Karmøy, 12. oktober 2012.
Den nye leiligheten hennes, den hun kjøpte etter skilsmissen, er anonymt og smakløst innredet. Hyllevarekunst fra Bohus, noen plastblomster, et barskap der hennes forkjærlighet for gin er fremtredende, noe kiosklitteratur fra Narvesen slengt inn i en furuhylle. I går kveld, før vi lå med hverandre, gjorde hun narr av teologistudiene mine. Hun sa at jeg kommer til å bli en herlig hyklersk prest, og at vi hyklere hører sammen, slik uttrykte hun seg. Det luktet overdosert Omo Color av blusen hennes da jeg rev den av henne, hun overspilte en storslått orgasme, og jeg kvitterte med å si at jeg elsket henne. Jeg vet at hun har rett, og jeg tror at vi kan bli lykkelige sammen, vi skal bare ikke stille for mange spørsmål. Brevet jeg skrev til henne har jeg nå krøllet sammen og kastet. Jeg ville uansett ikke kunnet sende det: Siden jeg skrev det har portoen steget med femti øre, og jeg orker ikke tanken på hvordan jeg skulle ha ordnet tilleggsfrankeringen. Og adressen stemmer jo heller ikke.

6 tanker om “Avrevne dagboknotater fra en brevskriver

  1. Perfekt morgenlesning her jeg sitter på en delvis solfylt balkong et sted litt lenger sør. Og jeg finner det meget stimulerende å spekulere i hva det sto i det brevet!

    • God morgen i solskinnet! Jeg tror det feiler vår venn teologistudenten noe som kan bli temmelig alvorlig, og at det som stod i brevet avspeiler dette. Men på den annen side: Denne historien har jo en slags lykkelig slutt, folk med rare preferanser finner som regel hverandre. Velsigne dem.

Legg igjen en kommentar til Hilde Avbryt svar