Jeg har ikke ord

Det går tregt nå. Det er den fasen. Ordene sitter fast et sted, jeg vet ikke hvor i transportkjeden de befinner seg, men hos meg er de i alle fall ikke. «La manuset ligge en stund, pust ut, du ser det bedre på avstand» sier forlagsredaktøren, og vi setter ny dato til våren. Og jeg ser det rimelige i det, to års sammenhengende arbeid med en bok er normalt. Det er normalt, jeg er normal. Likevel skulle jeg hatt ordene tilgjengelige, det er noe som jeg ikke kan fordra: At ordene sitter fast i køen og ikke kommer fram i tide.

At jeg har vært urimelig mot flere av karakterene mine vet jeg. En av dem sitter fast oppe i en dal, han er monomant opptatt av rutiner, skuffet over seg selv, og rasende på andre. Han er kanskje ikke så urokkelig som jeg hadde trodd. Han skal med videre i reisen mot papir. En annen, en kvinne, sitter på et hotellrom og innrømmer i en epost at hun selv har vært urimelig, men at hun står ved det hun har gjort. Jeg tenker: Burde hun tenkt seg om én gang til før hun sendte den eposten? En tredje, en prest, skal ikke være med i manus mer. Jeg bestemte meg for dette i går. Jeg er lei av ham som karakter, som mann, som medmenneske, det er ikke mer jeg kan gjøre, han skal ingen flere steder. Han strander der, under streken. Jeg er glad i teksturen rundt ham, brevet han skriver, havet som tar ham mot sin siste kveld, men jeg orker ikke flere runder med ham, han er for utydelig, også for meg. En fjerde og en femte karakter: De to som sniker seg vekk og stjeler solbær, elsker mot natteduggen i gresset, jeg vil dem vel. De to har min fulle oppmerksomhet nå. Og hun som sitter rasende i romjula og venter på rett tidspunkt, hun er på plass. Jeg rører henne ikke. Og i det virkelige liv ville jeg ikke turt å ytre en eneste setning til henne, jeg vet hva hun kunne finne på. Slik hun er nå, er hun ikke rett på en flekk. Hun er med, fordi hun er troverdig, nettopp fordi hun ikke er rett på en flekk.

Urolige netter, forvirrende drømmesekvenser, møter med pussige mennesker som sier merkelige ting. Ikke mareritt, de har forsvunnet, men rare replikkvekslinger med folk i opprevne landskap ved opprørt hav. Smak av salt såpe på leppene, jeg våkner og går med glede på jobb gjennom Grønlandsleiret. «Speed?» hveser en fyr jeg passerer klokken 0453 ved barnevognbutikken, jeg rister på hodet og smiler, høflig skal man være, også til slike tilbud. Jeg kan få det på avbetaling, sier han, i et siste forsøk på en handel. Romfolket har nok en gang lagt seg til å sove ved Vaterlands bro, det lukter urin og håpløshet, men de sover før neste økt gatelangs, en politipatrulje gjør ingenting og avventer vel bystyrets endelige beslutning.

Om ettermiddagen føler jeg meg selvhøytidelig og selvopptatt ved mangelen på ord, trøstespiser en is kjøpt på butikken der han som får kassa i vranglås hver eneste gang jobber. Han imponerer meg: Når kassa går i vranglås, åpner han bare nabokassa som om ingenting har skjedd, mens det piper alarmer og blinker i displayet ved siden av. Han setter kundene og køen først, og lar seg ikke affisere av kasser i vranglås, han er ikke tom for ord. Mens jeg spiser isen åpner jeg A-Magasinet fra 1. februar i år, det er kryssord på side 54, og det er da jeg innser at jeg virkelig er uten ord: Jeg kommer ikke på et eneste synonym blant stikkordene. Flørting på tre bokstaver? Aner ikke. Mønster på seks bokstaver loddrett? Jeg ser ikke noe mønster, i alle fall ikke på seks bokstaver. Motløs, kanskje? Og så er det sted i Finnmark på seks bokstaver: Kan være hvor som helst, Kokelv? Siebbe? Eller forblåste Gamvik, Byluft, Pasvik? Danmark på to bokstaver er DK, men det hjelper ikke stort. Nei, jeg har ikke ord, bortsett fra oppgitt på tre bokstaver, men det står ikke i kryssordet, det er bare en følelse. Og jeg vet at den følelsen går over.

1 tanke om “Jeg har ikke ord

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *