Jeg trodde først at det var en flekk på vinduet – jeg registrerte med sidesynet under Dagsrevyen at noe mørkt avtegnet seg mot glassruta. Men når man ser nyheter hender det jo stadig at man ser mørke skygger i horisonten, derfor festet jeg meg ikke særlig lenge ved det. Det var ikke før flekken begynte å flytte seg nedover at jeg snudde hodet.
Liten og svart hang hun der, opp-ned på utsiden av vinduet. En halv centimeter stor edderkopp, og hun hadde lagt ut på en livsfarlig ekspedisjon: Ned fra takmønet i en tynn tråd. Det er anslagsvis åtte meter fra kanten av takrenna ned til bakken; dette anslaget stammer fra en takstmann med trent øyemål og treffsikkert anslag mot lavere rente. Jeg ble sittende helt forbløffet mens jeg kikket på dyret som hadde forankret tråden i aluminiumskanten på takrenna, og som nå var på vei ned mot avgrunnen. Dette, unge dame, dette går aldri i verden bra, tenkte jeg, glemte hele Dagsrevyen og satte meg ved vinduskarmen.
Det er jo noen ganger slik det er: Skapninger som legger det trygge bak seg får ofte høre det: «Jasså, er ikke du litt for uerfaren for akkurat det der?» Eller: «Du som er så stor, du av alle burde jo vite bedre! Hvorfor kan du ikke bare bli her du er? Du hørte da selv hva takstmannen sa.»
Hvordan hun hadde havnet på taket er ikke godt å si. Hun kan ha blåst ned fra et tre, eller klatret opp langs kanten av huset gjennom sult og trass. Men nå hadde hun åpenbart funnet ut at skifertak ikke er noe blivende sted, og ikke er de befolket av herrer eller fluer, heller. Så nå gjenstod det bare å fire seg ned. Hun hadde allerede greid å rulle ut to-tre meter silke, og synet var ganske imponerende: En bitteliten skapning som vaiet rutinert fram og tilbake fra kanten av en takrenne, hengende etter nærmere tre meter tau. Så kom gråspurven.
De fleste gråspurver er noen rastløse og merkelige dyr som ikke har tid til noe som helst. Som regel sitter de ikke i ro stort mer enn noen enkeltstående sekunder, leter forvirret rundt (etter noe de ikke finner), før de drar videre på jakt etter hvem vet hva. Det blir aldri til noe som helst med gråspurver. Ikke kan de synge, heller. Siden tidenes morgen har gråspurvene virret så mye omkring at de kom for sent til det meste. Sangstemmer var allerede fordelt: Hubroen hadde fått whiskey-stemmen til bruk under musejakt etter midnatt, nattergalen fikk soliststemmen med syngerett fra ethvert eiketre, kråkene jublet over å ha fått tildelt sitt førsteønske som var kråkestemmer. Og duene – ja, gud, disse duene, de som kurrer som akkompangement til all verdens kjærlighetserklæringer i bøkeskogene. Tilbake stod gråspurvene antakelig bakerst i køen og måtte ta til takke med et skrellet munnspill og knirkestemme, til bruk i støvete parkanlegg. Der virrer de den dag i dag planløst fram og tilbake, plukker litt i brødbiter (som de ikke spiser) og snur så fort på hodet at det er et under at de ser noe som helst. De virker rett og slett litt klumsete, disse gråspurvene – og denne var ikke noe unntak, den som landet på en bjørkekvist en knapp meter fra vår unge dame som rappellerte fra takrenna. For så den noe? Nei. Den bruste med de stutte, små vingene, knikset med beina, deretter flakset den ustøtt og virrete videre – ja, den virket rett og slett litt småfugl.
Den lille edderkoppen hadde greid seg uten å falle lukt i spurvegapet. Men det var mer i vente, for fra vinduskarmen kunne jeg se at trekronene vaiet fram og tilbake i stadig bråere bevegelser. Det ville snart blåse mer – det skjønte jo jeg som hadde hørt værmeldingen. Men damen med silketråden hadde lagt ut enda en meter og var nå på høyde med vindushaspene. Det var da kulingen kom.
Det er noe med å innse sin begrensning. Vi ser stadig eksempler på hvor ille det kan gå når man overvurderer egen erfaring og overser andres. På den andre siden er det tallrike eksempler på det motsatte, også: De som gudskjelov tenkte: «Fanken, det må være noe mer, det må finnes en annen løsning, og det må da eksistere en annen virkelighet bak disse pappkulissene av et liv. Jeg legger fra kai i morgen den dag, la takstmannen fare.» Jeg må bare si at jeg dras mot dem som er slik.
Kanskje var det på slike tanker hun hadde kommet, vår dame som svaiet faretruende sidelengs i vindkastene. Det virket som om alle naturlover var opphevet rundt henne: Hun svevde som om hun var holdt oppe av usynlige krefter, snart svinget hun østover, snart vestover. Med et mykt klask (vil jeg tro det var, om jeg skal forestille meg lyden) traff hun røret fra takrenna og klamret seg fast. Pustepause. Jeg stod i vinduet og så hele opptrinnet på få centimeters hold. Under et opphold i kulingkastene var det som om hun sukket trassig: «Nei, her kan jeg ikke bli sittende, jeg er en meget spesiell edderkopp og ingen vanlig tøysekopp, ned skal jeg.» Deretter tok hun spenntak, laget et nytt ankerfeste og fortsatte ferden. Denne gangen var hun så langt nede at hun var utenfor synsvidde fra vinduskarmen.
Jeg vippet på meg tøflene og stormet ut. Dette måtte jeg få med meg slutten på.
Da jeg kom ut i hagen og kikket opp var hun allerede ved grunnmuren, og jeg fikk studert henne på virkelig nært hold. Det var i sannhet et sexy syn: Hun strakte de tynne, svartkledte bena kokett fra side til side. Fortsatt hang hun opp-ned, jobbet iherdig og målrettet med den usynlige tråden, og nå var hun i le for den verste austavindskulingen. Den glinsende kroppen siktet seg inn på en tulipan som stod med hele stasen åpen og glante målløs; tulipaner er målløse, men de blir ekstra målløse av å få besøk av sirkusartister fra skifertak. Med en glidende bevegelse slapp hun løs tjue centimeter tråd, landet perfekt på kanten av et kronblad, kuttet fornøyd tråden og spankulerte verdens- og hagevant ut på fluejakt. Sånn. Ferdig med den saken.
Slike lykkedyr fortjener å få leve. Hvor den lille kroppen fikk åtte meter tau fra, er for meg en gåte.
Dette var oppløftende lesning! Jeg henger selv i en syltynn tråd for tiden, etter å ha kastet meg fra en sikker, men deprimerende jobbplattform og ut i det ukjente. Det føles som det er rovdyr og kulingkast på alle kanter, men foreløpig holder tråden og selv om jeg ikke kan skryte av de samme sexy beina som denne dama, så gir det håp at turen hennes endte som godt. Jeg firer meg videre på jakt etter nye blomster! Ha en riktig god sommer, Jakob, og takk for teksten!
Hei, Gunhild! Takk! Fint å se deg her igjen! Den følelsen kjenner jeg, og du skal vite at det kommer til å gå aldeles fint. En god, avslappende sommer din vei, og så får du gode lykkønsker på veien.