Flere av mine venner var nødt til å ta et valg: Enten fortsette å late som, eller å ta steget ut. I bygdesamfunn var skapene trange, og det var mørkt der inne. Det hjalp ikke at den nærmeste familien forstod, når lyset utenfor var skarpt. Alternativet var å flytte, det er den sannheten de måtte innse. Forlengst er historiene om homofile og lesbiske på landsbygda fortalt på radio og i fjernsynsdokumentarer, men det finnes fortsatt dem som sitter tilbake og aldri vil fortelle, ikke tør leve ut, ikke vil, eller ikke kan.

En bekjent av meg et sted på kysten sitter fortsatt slik. Han har levd i skjul siden han innså hvem han var på begynnelsen av femtitallet. Han har fortalt meg om trålerne som kommer inn under vårtorskefisket, da står han på kaia, tilforlatelig, og kikker på fiskerienes gang: Kasser av fisk som losses, høye rop og korte beskjeder fra mannskapene som står i kjeledress, sunnmøringer og russere, engelskmenn med kystaksent og spanjoler med slog oppetter slagstøvlene. Der står han, henslengt, og kikker på menn.

For noen uker siden, noen titalls mil unna ham som ikke tør, møttes Norge og Russland i Kirkenes i felles forståelse om nordområdenes betydning. Håndtrykk og smil, fest i gatene. Men gadd vite hva de snakket om under seks øyne, tolken medregnet? Fortalte statsministeren om at vi vet at homofile er uønsket i nabolandet vårt? Sa han at vi med stigende bekymring ser tv-bilder som dokumenterer politivold mot fredelige demonstranter som ønsker å leve slik de vil og ha lyst på en av samme kjønn?

Dette bildet av glade skeive tok kusinen min i dag under paraden til Skeive dager i Oslo. Hun er en av dem. Og hun er jublende glad fordi hun er slik hun er, og det er vi rundt henne, også. Hun beriker livet mitt. I land vi liker å sammenlikne oss med er det ikke slik. Men så sammenlikner vi da oss heller ikke med russerne, vi bare handler med dem.