Det finnes fortsatt få ting vi kan gjøre med været. Vi gjør vårt beste, det skal vi ha, men fremdeles driver skyene inn fra Atlanteren og slipper fuktigheten svalt levert ved ettermiddagstid. En god venn av meg, en fetter, har jobbet ute i storhavet der været blir til. Han forteller om omskifteligheten der ute, hvordan elementene blander seg og blir til neste ukes vær her inne på fastlandet. Han ser alt: Dråpene som faller i dag ble til der ute da havet dampet og havstrømmene stod for transportetappen.
Jeg har blitt flinkere til å flyte med, bedre på å ta ting slik de faller. I livet mitt finnes ingen ventetid mer, jeg gir mer ved dørene enn før. Skulle kanskje ha oppdaget det tidligere, ved andre regnværsdager. Men det er lett å være klok i etterkant. Livet stopper ikke opp bare fordi det kommer et regnskyll. Ikke nå for tida.
Flott, fin og stemningsfull… Og samtidig, lydeffekten på leserstemmen gir en følelse av nesten som å høre på Reiseradioen fra en gammel batteridreven, ja nettopp, reiseradio ved kjøkkenbordet på hytta, mens regnes pisker mot vindusruta…
Dette var en vakker og deilig opplevelse å høre. Gjør meg litt tankefull og skamfull over hvordan man bare klager over været, nesten til enhver tid og uansett. Du setter fingeren på noen sammenhenger her, peker på de små, unnselige men ufattelig vakre øyeblikkene som skapes hele tiden, bare man er villig til å se etter dem.
Raushet. Ta innover seg. Leve. Oppdage. Gi.
Flyte og drive med. Ja!
Og det herlige, dampende varme og nystekte rundstykket ditt!
«Eld han tarv som inn er komen og om kne kulsar.» -Håvamål.