Du skal ikke tro på alt det der de sier om folk fra Elverum. Det med gjerrigheten, for eksempel, for ikke å snakke om spillegalskapen. Bare tull, alt sammen. Og tro heller ikke på det de sier om at ingenting gror på Elverum. Det er bare nonsens. Prestekragene på Elverum er så saftige. Så mange. Ikke tynne og trassige, bare så stille og mange og saftige. Det gror godt på Elverum.
Det er i ferd med å bli midten av august, og støvsugerselger Åsmund Pettersen rensker stemmen, setter pekefingeren mot ringeklokken nede i Vestsivegen og trykker. Det går et minutt. Det går alltid et minutt. Det er kanskje en radio som skal dempes. Et høreapparat som skal skrus opp på full styrke. Pettersen trekker slipsknuten tettere. Viktig å være presentabel, Pettersen, viktig det, Pettersen. Det står Ågoth Johnsen på dørklokken. I følge skattelistene er Ågoth Johnsen 77 år, hun har en formue på 129 677 kroner. Ikke mye til formue, men nok til å ha råd til en støvsuger til godt over tretti tusen kroner. Det gror godt på Elverum, på så mange vis, tenker Pettersen fornøyd.
Hadde det bare vært det. Så enkelt kunne det vært. Om bare Ågoth Johnsen hadde kommet til orde, ville hun ha fortalt at hele formuen hennes er testamentert bort, det er ikke noe å hente hos Ågoth Johnsen, hun skal ikke ha støvsuger, hun har støvsuger, den fungerer veldig bra, men ikke nok med det, hun ville også ha fortalt om den varslede strømstansen, den som stod trykket i avisa Østlendingen sist onsdag. Nå er vakthavende i Elverum Energi klar til å kople vekk nordvestgående kurs mellom Langholsvegen og Damtjernsvegen, og i dette øyeblikk står montør Jostein Hanslien oppe ved trafo 22C beredt med alt nødvendig verktøy i beltet. Tausheten i de store skogene mot Løvbergsmoen blir bare forstyrret av en storlom og klangen av stolpeskoene i beltet. Jostein Hanslien er en nøyaktig mann. Han kommer til å ta den tiden han trenger der ved trafoen. Vi kommer ikke til å bli stort nærmere kjent med Hanslien. Men jeg ville bare nevne det.
Åsmund Pettersen trykker en gang til. Så enda en gang, og han har akkurat rukket å legge ansiktet i vennlig salgsmodus når Ågoth Johnsen åpner døren.
– Ja?
– Er det Johnsen? spør Pettersen og tar et steg nærmere.
– Ja?
– Mitt navn er Åsmund Pettersen, jeg representerer Zatrolux, og nå skal De få se noe meget bemerkelsesverdig, fortsetter Pettersen, uten å trekke pusten, han har allerede fylt lungene med luft slik at han skal kunne fremføre budskapet uhindret:
– Jeg vil tippe at De har støvsuger, javisst, en støvsuger finnes i ethvert hjem, men denne støvsugeren, vet De, den har en kapasitet som konkurrentene i butikk ikke har greid å besvare, og ikke nok med det, men til en pris vi i Zatrolux med stolthet kan si ble fremhevet i en større tysk markedsundersøkelse i fjor, se på dette, her kan De se sammenligningen, den røde og gule grafen er konkurrentene, men se på denne grønne, den som går heeeelt ned her, ser De, her kan De se oppsuget kvantum fordelt på kvadrat, legg merke til at grafen går utenfor arket! Utenfor arket, frue!
– Tysk?
– Kan jeg komme inn?
Ågoth Johnsen trekker pusten, men det er for sent. Støvsugerselger Åsmund Pettersen er allerede i entreen, han tråler etter inngangen til stua, skritter inn, åpner arbeidsvesken, drar opp en støvsugerpose, bøyer seg over Ågoth Johnsens veloursofa, tømmer den bulende posen med støv og barnåler og lodotter over hele sofaen:
– Hva gjør vi med dette, Johnsen, hva gjør vi med dette, jo, se, for et griseri, ser De alt det finfordelte støvet, og jeg kan garantere Dem, når jeg er ferdig her i huset vil De tro at jeg har solgt Dem en ny sofa og ikke en støvsuger! skratter Pettersen.
– Men dom skar…
– Javisst! Det er akkurat det! Og hent nå Deres egen støvsuger, så skal jeg vise Dem at en gang i tiden var den et kupp, men nå er det andre boller!
– Det sto i avvisa at…
– Det er riktig! Det stod om oss i VG for et par år siden, den tyske undersøkelsen som jeg viste Dem! Hvor har de støvsugeren Deres? Er det her inne? I boden her? Javisst, her står den, jasså, det er en ekte Electrolux 1978, jasså, jasså, nå skal vi se, støpsel inn, rød knapp, der ja, himmel som den bråker, når skiftet De pose sist, var det i 1983, hæhæhæ!
Det går en radiobeskjed fra trafo 22C oppe i åsene. Montør Jostein Hanslien har gitt klarsignal til sentralen. Støvsugeren av antatt 1978-modell dør mellom hendene på en forvirret Åsmund Pettersen.
– Det sto i avvisa at dom skar ta strømmen, sier Ågoth Johnsen, ser ned på sofaen og tusler ut i kjøkkenet:
– Kaffi?
Og det er så stille i huset at man kan høre en barnål falle fra sofakanten.
Det er mørkt langs granskog-brynene i Elverum. Støvsugerselger Åsmund Pettersen har innsett flere ting, men vi skal fremheve de to viktigste: Før det første vil han ikke komme seg hjem fra Elverum i kveld. Strømmen kommer ikke tilbake på «ei stønn», sier vakthavende ved Elverum Energi. Pettersens stasjonsvogn står derfor fortsatt parkert på tunet, og bak ligger en demontrasjonsstøvsuger det ikke er noen vits i å dra inn i huset. Over Ågoth Johnsens sofa ligger en grå, loete støvhaug, spettet med riskorn og størknede søleklumper, med andre ord innholdet i en av Åsmund Pettersens demonstrasjonsstøvposer. Han har lovet å rydde opp etter seg straks strømmen er tilbake. Vi skulle nevne to ting som Pettersen har erkjent denne kvelden, og vi har allerede nevnt den ene: At han må bli i Elverum over natten.
Den andre erkjennelsen er at han egentlig ikke er god til å konversere. Javisst, han kan sette i gang en programmert ordflom, men det kan alle selgere. Verre er det å kjøre av sporet, sette i gang en samtale om andre ting enn watt og nedbetalingsplaner. Det har gått to timer siden strømmen gikk, og fortsatt har Pettersen ikke greid å komme av flekken i samtalen:
– Så, hvor lenge pleier strømmen å være borte her på disse kanter?
– Dæ spørs.
– Jasså. Ja.
Men det skjer en viss fremdrift ved 2340-tiden:
– Du lyt såvva her i natt, du, sier Ågoth Johnsen fra mørket i lenestolen.
– Hehe. Ja, det bør jeg kanskje.
– Men då tæk vi kvelden.
– Ja. Hehe.
– Men då tæk vi kvelden, då.
– Ja. Hehe. Jeg kan vel legge meg på… eh, på… på sofaen, jeg da.
– Hørt slekt. Nei, du får såvva som følk.
– Jasså.
– Men då tæk vi kvelden, då.
Jeg har altså sagt det før: Ikke tro på alt hva de sier om elverumsingene. At de liksom skal være grådige – det er noe folk i Åmot har funnet på. Og at de er folkeskye, det er bare et gammel snakk fra Hamar. Ryktene om gjerrigheten? Kommer fra tryslingene, det. Og at de lukter vondt i Elverum, det kan jeg fortelle deg er noe ondsinnet snikksnakk fra Follebu. Lukter Ågoth Johnsen vondt, kanskje? Ikke hva Åsmund Pettersen kjenner der han ligger i sengen ved siden av den sovende gamle damen i mørket. Hun lukter tvert imot talkum og fersken og kaffe. Koselig i grunn, synes Pettersen. Ågoth Johnsen har ikke gjesteseng, hun har ikke luftmadrass kjøpt for førti kroner på Coopen i 1980, ikke har hun liggeunderlag, heller. Hun har bare en fururammeseng med springfjærmadrass, og sofaen, som vi jo vet er overstrødd med rusk og støv. Men hun lukter søt fersken og fersk kaffe, en gammel dames lukt som fra femtitallet. Ågoth Johnsen ligger på siden og snorker i kremhvit nattkjole, Åsmund Pettersen ligger fullt påkledt ytterst på venstre side og formulerer tekstmeldinger i hodet: «Hei, skatt, jeg blir litt sein.» Slett. «Hei, snuppelupp, jeg ligger i en seng hos en kunde som jeg», nei, slett.
Pettersen våkner drivende trøtt av lyden til en statsmeteorolog i stua.
– Røst, nordlig frisk bris ti meter per sekund, god sikt.
Lyset i soveromsvinduet gløder gulaktig. Klokken er 0546, og montør Jostein Hanslien har akkurat bedt om innkopling, han har skiftet isolasjonskåpe, lagt om kablingen på releet i transformatoren og er på vei hjem. Støvsugerselger Åsmund Pettersen snur seg mot den andre enden av sengen, men Ågoth Johnsen rører seg ikke. Bare skuldrene senker seg opp og ned i takt med pusten. Hun har åpenbart ikke rukket å skru av radio og lys før strømmen gikk om kvelden. Pettersen glir inn i en døs, en halv drøm legger seg som et tynt slør bak synsnervene hans: Han ser glimt av et ørretvak i et fjellvann, selv står han på en stein og fisker, det biter på kroken, stanga bøyer seg, snella ruser ut, fisken bryter vannflaten og hopper, sliter seg løs fra den tynne senen, ørreten stikker hodet opp fra vannet og har fått ansikt, et arrete fjes som på en vansiret olding, og den snakker gurglende, det renner slim fra den overbitte kjeften:
– Vi sees ved Fruholmen, liten kuling tolv, moderat sikt i nedbør, Pettersen.
Lukten er ikke fersken, men brent tøy, en stikkende plastaktig lukt, og Pettersen gråter ved bredden av vannet, tårene siler.
Åsmund Pettersen reiser seg med et rykk. Lukten har tyknet, øynene svir, rommet er tåkete og uklart. Husvertinnen grynter, snur seg, sover videre. Pettersen springer over gulvet, røykskyen står tett i entreen, velter ut fra kjøkkenet.
– Ahøø! hoster støvsugerselgeren, griper det brennende tøystykket fra kokeplata med bare nevene, vipper det ned i utslagsvasken og harker slim:
– Drittkjærring, hælvetes forbanna drihittkjærring, har du lagt ghrytelapp på plata din jæhæhævel, og duhu hghar ikke røykvarsler heller, ditt kjærringhælvete! roper han ned i vasken og spyler ned. Fra soverommet snorkes det svært høylydt. Radioen står dirrende på kjøkkenet:
– Første plate ut er «Should I stay or should I go», væl oppstått, godtfølk, dette er Hedmarkssendinga.
Nei, du skal ikke stole på alt du hører om folk fra Elverum. Misunnelig snakk, er det. Og kjøpe støvsugere til tretti tusen kroner er det bare byfolk som gjør. Og en og annen tussete, godtroende gammalkjerring på Vestsivegen.
Fornøyelig! Den gamle, typiske støvsugerselgeren er presist tatt på kornet.
Litt Roald-Dahl- Tales-of-the-unexpected følelse her. Den småbeske humoren og bildene som dannes på netthinnen. Flott sak! Forresten veldig lenge siden jeg har sett en støvsugerselger, men rykter på Facebook for et par år siden sa at de faktisk eksisterer fremdeles.
Hvor tar du det fra 🙂