Ballongreisen

Jeg mener det var i Aftenposten at jeg leste, for en god stund siden, at tiden ikke bare oppleves ulik fra tid til annen, men at den også rent kvantefysisk er det. Når tiden er inne, vil tiden gå bare fortere og fortere. Hvis avisene egner tiden sin til å skrive om slike ting, da er det håp. Jeg tror det er slike ting mennesker skal egne tiden sin til: Å sette ord på hva vi egentlig føler.

I dag var for meg som i går. Men for tretti år siden var i går som en hel uke siden. Den dag i dag.

I ettermiddag, derimot, gikk jeg bak ei jente med ballong. Når den sprekker, og det kommer den til å gjøre, om kort tid, kanskje i kveld, kanskje i morgen – hun vil savne den. Hun kommer til å gråte seg i søvn, slik er det med ballonger og barn. Om fem år kommer hun ikke til å huske den ballongen. Men i dag voktet hun den som om den skulle være en god venn. Og tiden hennes kommer til å gå raskere og raskere. Om ti år: Den første kjærlighetssorgen som knuser alt håp. Hun forbanner ham, gråter seg i søvn. Om tolv år: Nye håp, en fyr på menighetsfakultetet, han fyren, han med sine tro og tvil, som river henne i filler, det er da ikke hennes sak hva slags tvil han har? Om tretti år: Hun er kanskje mor og skal selv gi råd, hun er i skilsmissetanker, men holder tankene i sjakk, det kan hende at påsken på Golsfjellet vil fornye forholdet. Men det gjorde ikke det. De kommer fra fjellet med flere tvil, og han har ikke hørt tvilen hennes. Hun har forsåvidt heller ikke hørt hans. Og mai er åpen, og det skal springe løv. Snart.

Var det Astrid Lindgren som sa en gang at barn skal få være barn så lenge de vil? Ja. Det var Astrid Lindgren som sa det. Og løvet blir brunt før vi aner det. Men det trenger hun ikke å vite nå. For nå er det sommer, og det er det eneste som gjelder, nå for tiden. I skrivende stund er det tjue grader gatelangs. Og ballongen er fin. Fineste ballongen som finnes.

3 tanker om “Ballongreisen

  1. Tid er en illusjon. Noe menneskeskapt som ikke var her på jorden i den form vi har den i dag, før mennesket trengte den som et redskap.
    Skvetter man et stykke ut i universet får det tidsperspektivet en helt annen form.
    Men jeg har merket meg med at du kan stoppe tid. I skriften din ser jeg at du klarer å henge veldig lenge i øyeblikkene. Og det gjør meg godt som leser. 🙂

Legg igjen en kommentar