De brennende hjerter

En nyttig øvelse er å se seg tilbake, og å rekapitulere hva man en gang lærte. Jeg gjorde det forleden da jeg hentet fram boken «Samfunnsliv», skrevet av Theo Koritzinsky på Gyldendal i 1983. Boken var pensum i samfunnsfagstimene for oss på videregående den gangen. Den var ment som en grunninnføring for unge voksne i hva slags samfunn vi skulle ut i, Norges plass i verden, og verdens plass i Norge. En rekke av kapitlene er forbausende aktuelle i nåtiden, og mange av samfunnsstrukturene Koritzinsky beskriver er intakte. Men den må leses med kritisk blikk.

Koritzinsky er i forordet selv tydelig på hvordan boken kan bli mottatt, han skriver: «Forfatterens og konsulentens faglige og mer personlige synsmåter vil måtte prege en lærebok i samfunnsfag. Noen absolutt objektivitet finnes ikke. Men det er lagt vekt på flersidighet i fremstillingen – både når det gjelder stoffvalg, ulike forklaringer og alternative løsninger på samfunnsproblemer.» Riktignok unnlater både forlag og Koritzinsky selv å fortelle at han, mens han skriver den nasjonale læreboken i samfunnsfag for videregående skole, er en av samtidens mest profilerte SV-politikere, han går forresten på som leder av SV samme år boken kommer ut, men til gjengjeld kunne man forutsette at dette er noe vi som sekstenåringer selv burde vite. Boken er skrevet av et brennende hjerte som vil at våre hjerter skal brenne, også. Når jeg i dag leser en rekke av bokens kapitler og drøftinger av samfunnsstrukturer, ser jeg et tydelig manifest for eksempelvis likestilling og lik delaktighet i arbeidslivet, Koritzinsky leverer et forholdsvis tydelig postulat. Og vi diskuterte. Debatten i klasserommet gikk tidvis så høyt at vi ble sittende inne i friminuttene for å diskutere videre, jeg elsket den tiden.

Koritzinsky var altså tydelig i sitt budskap til ungdommen på at det ikke finnes noen objektiv sannhet. Tretti år senere: For noen dager siden, i en forbausende lite påaktet og debattert kronikk i sin egen avis Stavanger Aftenblad, fratar journalistnestor og forfatter Sven Egil Omdal offentligheten den siste rest av tro på at vi journalister er objektive. Ikke vi, heller! Omdal har så langt bak seg 42 år i journalistikken som reporter, redaktør, fagforeningsleder og tidligere leder av Pressens Faglige Utvalg. I kronikken kler han av oss våre hjemmesydde keiseruniformer og forteller at vi ikke er uniformerte, likevel. Den klinisk uavhengige journalisten finnes ikke, og, som han skriver, «journalister har innbilt seg selv at det finnes et nøytralt ståsted i alle saker. Den illusjonen brister heldigvis. Så kan vi heller diskutere hvordan ærlig tendensjournalistikk skal utøves.»

Så befriende at noen sier det. Så befriende at det er sagt. Jeg har aldri vært på et eneste redaksjonsmøte som ikke har en retning, som ikke har meninger, politiske standpunkter eller brennende hjerter. Et redaksjonsmøte det svinger av er et fabelaktig univers av meninger, retninger, inntrykk og nysgjerrighet. På et redaksjonsmøte skal det ikke finnes noen objektiv sannhet, ingen vegetative og prinsippløse enkelthjerter (Omdal beskriver i sin kronikk slike journalister som evnukker) og ingen vedtatt sannhet. Men jeg har heller aldri støtt på vaktsjefer som ikke har en agenda, og i min tid som vaktsjef var jeg aldri retningsløs, heller. Vi må være ærlige om det, og si det slik det er. En redaksjon skal ha de brennende hjerter, og hobbyfascistene i avisenes kommentarfelter har helt rett, som Omdal mer enn antyder: Vi har selvsagt et mål, kollektivt og samtidig individuelt, som journalister. Det som derimot vi som journalister vet, og som er så ødeleggende for hobbyfascistenes teser tuftet på kronisk forfølgelsesvanvidd, er at det ikke alltid er dem vi vil «ta», som de uttrykker det, med femten lidende punktum eller seksten rasende utropstegn bak.

Jeg har i det hele tatt sluttet å lese hobbyfascistenes tabloidkommentarer, deres endeløse forsøk på prikkedøden, deres beregnende omtrentlige omgang med fakta, manglende kildekritikk og deres forsøk på å klistre alt det gale i verden til de rødgrønne, de gir meg ingenting, de utgjør et eneste langt gjesp, det har de vært i årevis, de kommer ikke av flekken: Ikke provoserer de, og ikke tilfører de saker noen som helst slags dybde, og alle vet at avisenes kommentarfelter ikke forteller sannheten, de groveste tiradene blir slettet av overarbeidede nettmoderatorer, slik at kommentarfeltet er salongfähig nok for redaktørplakaten, folkeskikken, PFU, straffeloven, den alminnelige ro og orden og gudene vet hva. Jeg leser mye heller kommentarfeltene hos Stopp Islamiseringen av Norge eller de andre nettsidene som redigeres av folk med hat som profesjon, der finnes det ingen hobbyfascister, der finnes de brennende hjerter, de profesjonelle fascistene, der er det ufiltrert og ærlig, det er der framtidens hatere får næring og blir til, i sine egne ekkokamre yngler de mens slimet renner av veggene, der skapes det samtidshistorie online, der kaller de en spade for en spade: Hvis noen av dem kommer til makten, skal de henge oss journalister i lyktestolpene, som en kommentator sa det. De hater oss, de bruker det ordet: hater. Det synes jeg er helt ok å forholde seg til.

Den moderne journalistikken har større utfordringer enn at vi journalister mener noe. Sett fra et journalistisk synspunkt: Hvem «de svake i samfunnet» er må redefineres. Pressens faglige tyngdelov om at vi til enhver tid skal beskytte «de svake» må oppheves. For, hvem er «de svake» nå for tiden? Flere pressgrupper enn noensinne er synlige i det offentlige rom, «de svake» har organisert seg i mektige bloggersamfunn, og også som enkeltstående stemmer med brennende hjerter kan de i ytterste konsekvens velte et sårbart kommunebudsjett eller en langtidsplan ment for allmennhetens felles beste med en Twitter-melding dersom de treffer den rette hjerterota: Forvaltningsapparat og beslutningstakere har i større grad forlatt den tvangstrøyen de har båret ved å uttale seg på prinsipielt grunnlag, nå kan de finne på å agere på enkeltsaker. Utfordringen som journalist er å se tvers gjennom motivene, sette nysgjerrigheten i frigir og beholde den kritiske sans, på tross av et brennende hjerte: Er du en samfunnstaper bare fordi du har en ME-diagnose? Er du per se dysfunksjonell bare fordi du er same? Som NAV-bruker, hva har du selv gjort for å kjøre fast dialogen med det offentlige i årevis? Og hva mener du at du som overføringsflyktning selv kan gjøre for å komme deg ut av krigstraumet? Dette var også poenget til Fritt Ords styreleder Georg Fr. Rieber-Mohn da han i Vårt Land nylig tok til orde for å våge å bli upopulær ved å sette spørsmålstegn ved eksempelvis de selvoppnevnt svake. Så får vi leve med at NAV-brukere beskylder oss for å være hjerteløse svin som våger å se saken fra maktas siden, også. Vi får leve med trusselen om å henge i lyktestolpene gatelangs ved daggry hvis den dagen kommer da landet styres etter militærkupp av Forsvaret i samarbeid med fascistene, slik et av de brennende fascisthjertene selv foreslo i et kommentarfelt som løsning på at ting tar ulidelig lang tid for dem på demokratisk vis.

Jeg lever av å stille spørsmål, og jeg lever fordi jeg har hjertet i behold. Så får publikum, og våre egne som Omdal, minne oss journalister om at vi ikke er motivløse eller hjerteløse, vi heller. Jeg vet ikke om jeg klarer noe annet. Jeg er et brennende hjerte, og jeg er del av et fellesskap som skal og må ha en retning. Det er ikke det at vi journalister mener noe som er det betenkelige, det er hva vi ikke forteller eller mener som burde diskuteres. Det er for få synlige bankende, brennende hjerter, og for få som skriver lærebøker slik Theo Koritzinsky turde. Og jeg gjør gjerne Koritzinskys ord til mine: Noen absolutt objektivitet finnes ikke. Men det er lagt vekt på flersidighet i fremstillingen.

8 tanker om “De brennende hjerter

  1. Jakob-kvalitet over dette. Bare et par nyanser: Journalistikk er et fagfelt som fortjener å overleve – for demokratiets og folkeopplysningens skyld. Objektivitet kan vi overlate til fanatikerne, men det kritiske blikket og evnen til å se et samfunn i stort er nødvendig om vi skal forstå den tilsynelatende bunnløse misnøyen med vår rikdom, skrikene om mer og hatet mot de svake i samfunnet. For dem er det mange av.

    • Det kritiske blikket er en forutsetning.

      Arne, du er blant dem som har lært meg aller mest om journalistikk, du og resten av gammel-gutta jeg var så heldig å få jobbe nært, som har levd nær både arbeiderklassen på nattskiftet og direktørboligene med hekk i oppkjørselen.

  2. Utmerket, Jakob! En redaksjon uten brennende hjerter og ekte engasjement lager aldri noe mer enn et vassent produkt. Dessverre er det gjerne slik at vaktsjefer, desksjefer eller nyhetsledere kan knuse de brennende hjerter. Da burde de skifte bransje! Takk!

    • Hei, Hallgeir! Så hyggelig å høre fra deg!
      Jeg fikk forøvrig boken din om villmarksmat i julegave for halvannet år siden. Og jeg både nikker gjenkjennende til den sterkt subjektive Hallgeirs bitende kommentarer innimellom oppskriftene, og nyter nye triks du har lært meg.

  3. Kommentarfeltet ditt er ikke så aller verst lesing det heller…

    Dessverre domineres for mange aviser av kampanjejournalistikk. Du vet, der man later som slipper til begge sider, men der overskrift og ingressen (som jo er det folk flest leser) kun sier noe om det «kampanjen» handler om.
    Den andre siden slipper gjerne til helt nederst, nesten som en fotnote. Og er som regel representert av en skrivebordsbyråkrat og slett ikke noen som mener det motsatte.

    • Jeg forstår hva du mener. Det du refererer til kalles tilsvarsrett, og er noe en rekke medier har blitt dømt på de siste årene. Hvis jeg eksempelvis fremsetter en påstand om en person eller en organisasjon klokken 07, skal de kunne ha anledning til tilsvarsrett senest klokken 08.

Legg igjen en kommentar